Mykletuns stråmannsretorikk fører oss ikke framover

Arnstein Mykletun og Kristian Amundsen Østby svarer på vår kronikk i Dagens medisin av 13.3., «Fastlegenes samfunnsoppdrag er mer enn å avvise ønsker om sykmelding, antibiotika og vanedannende medikamenter».

Tillegges holdninger vi ikke har

Denne gangen har Mykletun og Amundsen Østby gitt opp å bidra til et meningsfullt videre ordskifte, ved å hevde at vi «viser mistillit til fastleger på fast lønn». Dette er et klassisk eksempel på stråmannsargumentasjon; når vi ikke angripes for det vi faktisk skriver, men tillegges holdninger vi ikke har.

Vi har begge to vært både næringsdrivende og fastlønte allmennleger og har bred erfaring med å bidra i utviklingen av norsk allmennlegetjeneste gjennom mange tiår. En del av dette arbeidet har alltid vært å forstå kunnskapsfronten, herunder å forstå hva som er ideologi og hva som er kunnskap – og hva som er en blanding.

Vi ønsker derfor å bidra til en kunnskapsbasert debatt om hva som kan gjøre fastlegeordningen mer robust mot velkjente trusler som sviktende finansiering, sviktende ledelse og fagutvikling, samt sviktende rekruttering. Altså alt det som fører til sviktende bærekraft og dårligere tjenestetilbud.

Lav tillit til fastlønn som hovedmodell

Det er vel kjent at kommunal ansettelse har vært ledsaget av mange slike utfordringer helt tilbake til 70-tallet. Derfor har vi lav tillit til dette som en hovedmodell, men selvsagt ikke til legene som arbeider innenfor en slik modell. Dette vet naturligvis Mykletun og Amundsen Østby.

Både Helsepersonellkommisjonen og Ekspertutvalget for gjennomgang av allmennlegetjenesten peker på bærekraft som hovedutfordringen fremover, ofte omtalt som at «vi går tom for folk før vi går tom for penger».

Fastlønn som hovedmodell leverer ikke godt på denne hovedutfordringen. Oppdaterte tall fra HELFO viser at kommunalt ansatte fastleger som gruppe i perioden 1.1.2017 – 1.3.2025 har hatt en reduksjon i antall innbyggere på listen med 23,2 prosent fra 808 innbyggere til 621. Næringsdrivende fastleger har hatt en reduksjon fra 1135 til 1068 innbyggere, en reduksjon på 5,9 prosent. Samlet blir reduksjonen stor, nemlig på hele 13,2 prosent, fra 1119 til 971. Dette henger sammen med at andelen kommunalt ansatte har økt fra 4,8 prosent til 21,6 prosent i løpet av disse åtte årene. Nedgangen i listelengde er lik for kvinner og menn, så dette er ikke en kjønnseffekt. ALIS med kortere lister kan heller ikke alene forklare dette.

Fastlønnet fastlegepraksis som nasjonal modell med 621 pasienter på listen vil kreve 9008 fastleger. I dag er det 5700 fastleger. Derfor mener vi at en hovedmodell basert på næringsdrift er et helt nødvendig valg.

Modellene må optimaliseres kontinuerlig

Derfor hadde vi trengt et Forskningsrådsfinansiert prosjekt som hadde sett helhetlig på muligheter og hindre for tjenesteutvikling. Men det vi fikk var et prosjekt som ved å studere et hjørne av fastlegeordningen, utbasunerer høylytt i det offentlige rom at finansieringsmodellen straffer leger og skaper så alvorlige bivirkninger at den må endres radikalt eller avskaffes helt.

Helseøkonomi er et fagområde som kan hjelpe oss å forstå hvordan helsetjenesten bør ledes, driftes og utvikles. Alle seriøse helseøkonomiske forskningsmiljø er enige med oss i at ingen finansieringsmodell for allmennlegetjenester er ideell eller suveren. Modellene må uansett valg av grunnplattform, stadig justeres for å optimalisere kvalitet og tilgjengelighet. Dette vil alltid medføre kompromisser knyttet til styrke, og mulige fordeler og ulemper av insentiver og disinsentiver. En grunnplattform uten insentiver har også bivirkninger.

Vi ønsker Mykletun og Amundsen Østby velkommen til en redelig og kunnskapsbasert debatt på et slikt grunnlag, men vi tror dessverre ikke at det er mulig. Vi avslutter derfor dette ordskiftet nå.

Jan Emil Kristoffersen var leder av Allmennlegeforeningen 2005-2009, Gisle Roksund var leder av Norsk forening for allmennmedisin 2003-2011. Det er ikke oppgitt interessekonflikter.