Sammen om en bedre allmennlegetjeneste

Helseministeren ønsker innspill til den nye stortingsmeldingen om allmennlegetjenesten. Vi har et felles mål om at allmennlegetjenesten skal være tilgjengelig for alle og med høy kvalitet. Når vi snakker om kvalitet, snakker vi ofte om forbedring. Stikkord for god kvalitet er også det en forbinder med en god allmennlegetjeneste; helhetlig og koordinert, trygg, virkningsfull, involvering av brukere, tilgjengelighet for alle, god utnyttelse og rettferdig fordeling av ressurser. Målet for helsetjenesten er å sørge for helseforbedring. En utfordring er at den mest verdsatte kvaliteten er også blant de minst observerbare.

Myndighetene skal tilrettelegge for en forsvarlig tjeneste. Vi ønsker også at den skal være så god som mulig. Dermed må kvalitetsforbedring skje kontinuerlig i allmennlegetjenesten. Vi har allerede identifisert styrker og svakheter, og det er behov for å teste tiltak og justere tjenesten. På den måten kan vi ha en vedvarende forbedring, og de små tingene som de involverte opplever i hverdagen kan bidra til innovasjon og nytenkning. Dette skaper god tjenesteutvikling.

Lite samarbeid

En svakhet vi kjenner til er at det er lite samarbeid mellom kommunens ledere av allmennlegetjenesten og fastlegekontor om nettopp forbedringsarbeid. Ifølge forskriften er det den ansvarlige for virksomheten som er ansvarlig for at forbedringsarbeid skjer. For de fleste fastlegekontor er dette formelt sett en av fastlegene. Samtidig har kommunen et ansvar for å følge opp og kontrollere om tjenestene leveres i tråd med avtalen. Her mener vi det er grunnlag for forbedring.

Ifølge OECD er kostnader knyttet til å unngå pasientskader lavere enn å behandle skader som oppstår unødvendig. Det betyr at forebygging lønner seg. Vi vet lite om pasientskader i primærhelsetjenesten. Vi vet imidlertid fra forbedringsarbeid at overganger i pasientforløpet er mest sårbart. Det er behov for forskning som vurderer samhandling, henvisninger og epikriser, men også hva som skjer inne på fastlegekontoret. Tallbasert materiale kan bidra til å fungere som indikatorer, men det er ikke alltid de gir et godt mål på det vi faktisk ønsker å avbilde. Indikatorene skal være gyldige, pålitelige og anvendbare, og det er krevende i en kompleks hverdag. Vi ønsker å måle god medisinsk kvalitet, omsorgskvalitet og fasilitetskvalitet. Vi ønsker også å se på det fra ulike perspektiv; for brukeren, økonomisk, for kommunen, for faget og for læring. Det vil være ulike tiltak for individ, tjeneste og styring. For å drive innovasjon basert på behov er det avgjørende at man først kartlegger og forstår behovene. Et hinder for innovasjon og kritisk tenkning er organisatorisk og geografisk isolasjon.

Trenger lokal ledelse

Forbedringsarbeid er avhengig av en sterk lokal ledelse. Kommunens leder av allmennlegetjenesten bør oppnå et felles eierskap til stategi og visjon, og forankre dette arbeidet inne på fastlegekontorene. Gjør alle det samme? Er det tilfeldigheter som rår? Har vi samme forståelse av det vi gjør? Hvor kan det oppstå feil? Hvor kan vi forebygge feil? Hvor kan vi styrke brukerne? Er tjenesten tilgjengelig og rettferdig?

Bare ved å svare på disse spørsmålene i fellesskap vil kommunen kunne utnytte sine ressurser og bruke kompetanse på rett måte. Fastlegekontorene er ofte små og fleksible enheter og det er vist at de er gode på omstilling. Dette er en egenskap som kan utnyttes i langt større grad enn det gjøres i dag. Fastlegene har betydelig profesjonskunnskap. Kommunene på den andre siden innehar langt mer forbedringskunnskap. Ved å samarbeide bedre kan fastlegene med sitt faglige grunnlag, erfaringskunnskap og verdier knyttet til profesjonen, lære av kommunene om forbedringskunnskap hvor en skal forstå og analysere prosess, system og samhandling.

Vi argumenterer derfor for at kommunene i mye større grad burde stille kompetanse til rådighet og bistå med kvalitetsrådgivning til landets fastlegekontor. Dette vil styrke fastlegekontorene med åpenhet, læring og forbedring, og kommunene drar nytt av styringsinformasjon som kan forbedre praksis og dermed helsetjenesten i kommunen. Til syvende og sist er pasienten og innbyggeren vinneren, når det gir utslag i positive helsemessige effekter.

Ingen oppgitte interessekonflikter