Snik-kommersialisering av fastlegeordningen?

FASTLEGEORDNINGEN HAR VÆRT en bærebjelke i norsk helsetjeneste i over 20 år. Den har vært et symbol på tillit mellom pasienter og leger, og den har sikret tilgjengelige allmennlegetjenester med kontinuitet. Ordningen, basert hovedsakelig på næringsdrivende leger, var i starten nærmest selvrekrutterende. Svak finansiering, økte arbeidsoppgaver og for dårlig rekruttering av fastleger, har gjort at flere kommuner må iverksette ekstratiltak for å sikre innbyggerne fastlege. Styrket finansiering lokalt, kommunal drift av legekontoret og tilbud om fastlønnsavtaler er blant tiltakene kommunene tyr til for å tiltrekke seg leger. Men enkelte kommuner går nå lengre og inviterer private selskaper til å overta driften av legekontor. Er dette første skritt mot en kommersiell kjededrift i fastlegeordningen?

Ved innføringen av fastlegeordningen var hensikten nettopp å unngå at kommersielle selskaper kunne drive fastlegekontor. Det er derfor kommunen som tildeler hjemmel og hver enkelt fastlege må ha en individuell avtale med kommunen for å drive fastlegepraksis. Dette gjør at legene driver kontorene selv eller i samarbeid med kommunen. Der legene er næringsdrivende og kommunen tilbyr ressurser som hjelpepersonell eller lokaler er dette regulert i punkt 8.2 i rammeavtalen mellom KS og Legeforeningen. Hovedregelen har vært at legen skal dekke kommunens utgifter for praksisen fullt ut, men rekrutteringssituasjonen i mange kommuner har gjort at det i praksis oftere avtales en redusert betaling, og at kommunen dekker deler av utgiftene.

PRIVATE. Enkelte kommuner planlegger nå en ny løsning hvor de setter bort til private selskaper å drifte legekontor i kommunen. Vi har sett eksempler fra Bergen, Ålesund og nå sist Rana. Leger tildelt fastlegehjemmel i kommunene som skal jobbe på disse kontorene må selv inngå avtale med det private selskapet om leie av kontorplass. Kommunen er ikke part i disse avtalene, men forutsetter at legen inngår avtale med selskapet som eier og drifter kontoret.

Kommunene kaller ofte denne løsningen for «private 8.2 avtaler», selv om kommunen ikke står for drift eller bidrar økonomisk. En slik privat ordning er ikke regulert i rammeavtalen. Skal det kunne kalles en 8.2-avtale, må det derfor være kommunen som inngår avtalen med et privat selskap om drift av legekontor. Kommunen kan deretter inngå en ordinær 8.2 avtale med legene.

Er det egentlig i tråd med regelverket når kommunene initierer denne måten å organisere tjenesten på? Burde ikke kommunene heller inngå avtalene selv slik at legene kun trenger å forholde seg til kommunen? En kan stille spørsmål om hvorfor kommunene ikke tar større ansvar som avtalepart, men når legene må inngå disse avtalene, er de ikke underlagt anskaffelsesregelverket. Det er også uklart om kommuner som har tatt initiativ til en slik ordning har gjennomført noen form for reel anbudsprosess 

Fastlegekrisen

Kommunen vil ansette svensk lege, men stoppes av regelverket: – Vi sitter igjen med millionregninger for legevikarer

KONTROLL. Når kommunen ikke er part i avtalen og overlater all drift av legekontor til private selskaper, inkludert ansettelse av hjelpepersonell, lokaler, IT- og journalsystemer, frasier de seg mye av kontrollen. Både kommunen og legene gjør seg svært avhengige av én privat aktør.

Vi må også se på konsekvensene for legene. Når de inngår avtaler med private selskaper, risikerer de å miste en viktig grad av autonomi. De blir bundet til de økonomiske og driftsmessige rammebetingelsene som selskapene setter. Dette kan påvirke legenes mulighet til å yte den best mulige omsorgen for pasientene sine, og det kan føre til at legene opplever økt press for å kutte driftskostnader.

ANSVAR. Det er på tide at vi tar et skritt tilbake og vurderer hvilken retning fastlegeordningen skal ta. Kommunene må ta ansvar for å sikre kvalitet og tilgjengelighet i primærhelsetjenesten. Dette kan de gjøre ved å ta større ansvar for driften gjennom 8.2 avtaler med legene når det er nødvendig og ikke kreve at legen selv må inngå avtale med et kommersielt selskap. Enkeltleger er også en langt svakere avtalepart enn en kommune.

Fastlegeordningen har tjent oss godt i mange år, men den er sårbar. Vi må sørge for at fastlegene har tilstrekkelige ressurser og rammevilkår for å kunne utføre sitt viktige arbeid. Verken ekspertutvalget for allmennlegetjenesten eller regjeringen ønsker kommersielle selskaper inn i fastlegeordningen. Det er derfor viktig at kommunene er sitt ansvar bevisst. Å overlate drift av fastlegekontorene til private selskaper uten klare avtaler, er fort et skritt mot en kommersiell kjededrift i fastlegeordningen.

Det nye basistilskuddet gir mer til mannlige fastleger: – Vi har vært imot denne måten å gjøre det på

Ingen oppgitte interessekonflikter