Driver virkelig pengegriske fastleger opp sykmeldingstallene?

Debatten om fastlegers rolle i sykmeldingsarbeidet har fått fornyet oppmerksomhet. Forsker Arnstein Mykletun hevder at økonomiske insentiver kan påvirke legens tilbøyelighet til å sykmelde. Han mener at takst L1, som gir fastlegen 25 kroner, bidrar til at leger lettere skriver sykmelding fremfor å bruke tid på å diskutere alternativer. 

De fleste konsultasjonene hos fastlegen resulterer i en regning med takster som fastlegen sender til Helfo (Helseøkonomiforvaltningen), i tillegg til pasientens egenandel. Takstene fungerer som en incentivordning, hvor myndighetene kan styre legenes aktivitet mot det de ønsker. For eksempel utløser samtaleterapi, prevensjonsveiledning og gynekologiske undersøkelser en egen takst. L-takstene, som L1, er ikke en del av denne tariffordningen. L1 kommer fra NAV, fordi legen fungerer som en sakkyndig i sykmeldingsarbeid. Taksten er et honorar for å gjøre vurderingen som ligger til grunn for sykmeldingen. 

Døråpner og portvokter

Fastlegene er både døråpnere og portvoktere for velferdsordningene våre. Over 90 prosent av alle sykmeldinger skrives ut av fastleger. Sykmelding kan først skrives når gitte medisinske kriterier er oppfylt, men det kan likevel føles vanskelig å si nei til pasienter som ikke innfrir betingelsene. En grundig vurdering av pasientens arbeidsevne og kartlegging rundt alternative løsninger krever tid, og ofte samarbeid med arbeidsgiver. Hver femte konsultasjon hos fastlege ender med sykmelding. Mykletun påpeker at det tar lengre tid å si nei enn ja, og når konsultasjoner honoreres etter antall kan en økonomisk motivasjon gjøre det fristende å velge den raskeste løsningen. 

Fastlegens inntekt avhenger blant annet av antall konsultasjoner, noe som kan favorisere raske beslutninger. Men fastlegens inntekt øker sannsynligvis mest ved å bruke tid og gjøre prosedyrer på eget legekontor. Tariffordningen stimulerer nemlig også til aktivitet, som i tur sparer resten av helsetjenesten fordi de aller fleste pasienter kan utredes, behandles og følges opp på laveste effektive nivå. Dessuten hevder Mykletun at legers ønske om et godt omdømme også øker sykmeldingsiveren: «Det er ikke kjekt å være den som sier nei i lokalsamfunnet».

Å være fastlege er ikke en popularitetskonkurranse

Dette er interessante hypoteser, men å antyde at fastleger ofrer sin portvokterrolle på jakt etter beskjedne 25 kroner, er en forenkling av et komplekst tema. Å bruke lengre tid på en konsultasjon utløser en takst som gir 10 ganger mer enn L1-taksten. Denne tiden kan gi rom for en grundigere gjennomgang rundt alternativer til sykmelding. Videre er det å være fastlege er ikke en popularitetskonkurranse. Det er et menneskelig behov å føle seg likt, men det er ikke bærekraftig om fastlegen innfrir alle ønsker som blir drøftet i løpet av en konsultasjon. Ikke for samfunnet, som vil bli belastet med unødvendige kostnader, og ikke for pasienten, som kan bli offer for overdiagnostikk og overbehandling, og endelig heller ikke for legen, som blir en nyttig idiot med økende avstand til egen profesjonalitet og utdannelse. 

Løsningen ligger ikke i å fjerne eller endre L1-taksten. Det er en avsporing i denne debatten. Det kunne uansett være interessant å innføre en ny takst som ga legen mulighet til å sende like stor regning til Helfo som L1-taksten, men uten å sykmelde. Taksten kunne utløses når sykmelding ble diskutert, og når resultatet av samtalen ble et alternativ til sykmelding. Da ville det bli et økonomisk nullspill for fastlegen uavhengig om sykmelding ble skrevet ut eller ei. På denne måten kan vi bevege oss bort fra mindre konstruktive spor som handler om pengegriske og popularitetssøkende fastleger, og over på tiltak som kan bidra til å redusere det høye sykefraværet i Norge. 

Ingen oppgitte interessekonflikter