Risikabelt å stå utenfor det europeiske helsefellesskapet

Håndtering av de store utfordringene i norsk helsetjeneste har hittil kunnet foregå uten å måtte heve blikket over grensen. Slik er det ikke lenger. Problemene Norge nå står overfor deles av alle land rundt oss; demografiske endringer øker behovet for helsetjenester, slitne og eldre helsepersonell slutter i jobben, infeksjonssykdommer spres over grensene, legemiddelmangler er daglig kost og vi må forholde oss til risiko for militær konflikt. Det er en utopisk tanke at Norge alene skal løse disse problemene.

Å utforme og å yte helsetjenester til befolkningen er det enkelte EU-medlemslands ansvar. Samtidig gir EU-traktaten unionen mulighet til å jobbe med viktige felt som folkehelse, forebygging, men også informasjon, utdanning og ikke minst oppgaven med å bekjempe grensekryssende helsetrusler. Uttrykket «EUs helseunion» brukes gjerne om beredskapssamarbeid, men kan også omfatte andre initiativ, som for eksempel det europeiske helsedataområdet. I første halvår av 2024 er det Belgia som har formannskapet i EU. Slike formannskap brukes gjerne til å fremme nye initiativ og få fortgang i politikk man ivrer for. Belgia har, i samarbeid med helsepolitikere i andre land, beskrevet europeiske helseutfordringer og forslag til løsninger. Her presenteres gjenkjennbare problemer som for eksempel helsepersonellmangel og legemiddelmangel. Norge har (selvsagt) ikke bidratt med sine innspill. Den videre diskusjon om løsninger, nye vedtak og bevilgninger vil foregå i EUs indre organer hvor Norge ikke har stemmerett. EØS-avtalen omhandler heller ikke helseberedskap. EUs helseunion utvikles fortløpende og får ringvirkninger også for hvordan vi i Norge utformer vårt helsetilbud, helsepolitikk og vår helseberedskap – men når beslutningene tas, står Norge på gangen.

Helseberedskap? Look to EU

EUs engasjement i helseberedskap har vært drevet frem av helsekriser som har krevd løsninger på tvers av landegrenser. Da svineinfluensaen spredte seg i 2009, ble felles innkjøpsavtaler av pandemivaksine i regi av EU introdusert. Takket være EUs regelverk kan også EØS-land bli med i slike avtaler, og dette er blitt en ordning Norge nyter godt av i dag. Imidlertid er ikke denne ordningen hensiktsmessig å benytte i alle situasjoner. Da mpox spredde seg, fikk Norge rask tilgang til vaksinen fordi EU tok ansvar og valgte å dele doser med oss. Å stå alene ville ha medført å vente i lang tid på leveranser, da Norges forsøk på å kjøpe direkte fra produsenten ikke lykkes. Penger løser ikke alle problemer. Under COVID-19- pandemien fikk Norge rask tilgang til vaksiner takket være EU og en dedikert enkeltperson i Sverige (Richard Bergström, som senere ble hedret med Den Kongelige Norske Fortjenstorden for innsatsen). Å basere vår nasjonale beredskap på et håp om ad-hoc velvillighet fra EU og snille svensker burde ikke være tilfredsstillende. Norge jobber med å få på plass en bilateral avtale om deltakelse i EUs helseberedskapsarbeid, men arbeidet vil ta tid og utfallet usikkert. Uansett vil ikke Norge som ikke-medlemsland ha innflytelse på EU-kommisjonens prioriteringer og politikkutforming.

Tilgang på legemidler

Farmasøyter i Europa bruker nå opp til 10 timer hver uke på å håndtere legemiddelmangler. EU ser nå på hvordan man kan sikre tilgang til kritiske medisiner, og tilrettelegge for produksjon av disse i Europa, slik at man blir mindre avhengig av enkeltleverandører i for eksempel Kina eller India. Et lite lands behov for legemidler vil aldri kunne dekkes av egenproduksjon, og vi er helt avhengig av et europeisk velfungerende og tilgjengelig marked. Heller ikke på dette kritiske feltet kan Norge bidra med politikkutvikling eller å stemme over tiltakene som kommer på bordet.

Ingen ringer Norge

I tillegg eskalerer den sikkerhetspolitiske situasjonen. Europa må forberede seg på et mulig militært angrep; en situasjon som vil medføre ekstreme utfordringer for helsetjenesten. EU er, ved siden av NATO, den eneste aktøren i Europa som kan bidra til å sikre at krig ikke spres ytterligere på kontinentet. EU-spørsmålet handler om beredskap mot væpnet konflikt, og dermed også om beredskap for helse.

Helse har gått fra å være et isolert, nasjonalt anliggende til å være et felt hvor problemene deles og løsningene må skapes i samarbeid med andre land. En EU-medlemskapssøknad tar tid, og flere land er allerede foran oss i køen. Når krisen kommer, er det for sent. Når krisen kommer, vil ingen ringe Norge.

Ingen oppgitte interessekonflikter