Et helt umulig oppdrag

ADMINISTRERENDE DIREKTØR I HELSE NORD Marit Lind har fått en jobb som må gjøres. Jobben har hun fått av sin sjef, helseminister Ingvild Kjerkol. Eller fått et oppdrag av eier, som det kalles i foretaksmodellen sykehusene styres gjennom.

Dette kan ikke Marit Lind protestere på. Jobben må gjøres. Jobben er blant annet å redusere ventelistene med pasienter som står i kø for å få behandling i sykehusene hennes. I tillegg må innleie fra vikarbyrå kuttes ned på, overtid reduseres og altfor mye penger spares.

PÅ TVERS. Dette oppdraget skyves så ned til lederne på sykehusene. Som heller ikke kan protestere. Som på Finnmarkssykehuset. Oppdraget er klart, men umulig. Å få gjennom flere pasienter på poliklinikken og operasjonssalen med færre ansatte som ikke skal jobbe overtid. Målet skal nås ved «tiltak», hvorav ett slikt tiltak er at «Innleie fra byrå skal reduseres til et minimum gjennom effektiv bruk av spesialister på tvers.»

Til slutt ender jobben på skuldrene til de ansatte som må jobbe på tvers. Hva enn det måtte bety. Særlig positivt for å beholde og rekruttere ansatte, er det neppe.

TYDELIGE TEGN. Finnmarkssykehuset ender med underskudd i 2023. I 2024 står nye Hammerfest sykehus ferdig. Siden sykehusene ikke får penger til nye bygg de trenger, men må betale selv gjennom lån, er de nødt til å bli mye mer effektive, hvert eneste år. I 2025 blir sykehusets årlige utgifter til renter og avdrag økt med 200 millioner.

Norges befolkning vokser, og eldrebølgen er over oss. Behovene for helsetjenester vil øke mye de neste tyve årene.

Den krevende situasjonen vi har havnet i, er ikke akutt oppstått og skjedd uten forvarsel. Tegnene har vært tydelig lenge for de som kjenner sykehusene godt. Modellen for å beregne de fremtidige behovene i sykehusene er altfor optimistisk. Tanken om å ha én pengesekk som skal dekke alle behov er god, men bare hvis pengesekken er stor nok. Er den ikke det, vil alle årene med litt for lite gullpenger til slutt skape en tom sekk. Over lang tid har de styrende organene i sykehusene bare skuflet problemene foran seg. Nå er haugen blitt for stor og lar seg ikke lenger håndtere.

INEFFEKTIVT. Karl Kristian Bekeng, statssekretær for Arbeiderpartiet i Helse- og omsorgsdepartementet, har uttalt seg slik i et intervju hvor noen foreslo å skille drift og investering: «Vi har bare en pengesekk. Den ville ikke blitt større ved å dele den i to. Fordelen med dagens ordning er at den utløser investeringer hvis man kan drive mer effektivt.»

Isolert sett er dette naturligvis riktig. Historien viser at sykehusene ikke har klart å drive mer effektivt de siste 20 årene. Effektiviseringen i helsesektoren er under 1 prosent i snitt. Mindre enn i samfunnet ellers. Følgelig har kostnadene til drift økt mye mer enn de burde. Å ha ineffektive bygg er dyrt på sikt. Andelen midler satt av til investeringer i bygg og medisinsk teknisk utstyr har gått fra 7 prosent av det totale sykehusbudsjettet i 2002 til 3 prosent i 2022. Summen som mangler, er enorm.

SKREMMENDE LIK. Prosessen i Helse Nord har preget nyhetsbildet i det siste. Måten problemene løses på i Nord, vil fort bli aktuelt i resten av landet. Situasjonen er nemlig skremmende lik mange andre steder.

Styret i Helse Møre- og Romsdal har ikke bare måttet fatte avgjørelser om Helseplattformen. De har fått jobben med å godkjenne spareplanene som skal betale for det nye sykehuset på Hjelset. Lånene til finansdepartementet begynner å løpe etter åpningen i 2025.

Da bygging av et nytt sykehus ble bestemt, la ledelsen og styret en plan for å spare inn, eller effektivisere, slik at egenkapital og lån kunne betales. Ifølge planen var det en forutsetning at sykehuset skulle øke sitt overskudd. Fra minus 15 millioner i 2016 til et overskudd på 273 millioner kroner i 2021.

DESPERAT PLAN. Dette har ikke skjedd, og nå er en desperat plan for innsparinger de neste fire årene vedtatt av styret. Sykehuset må effektivisere verdier på 150 millioner hvert av disse årene. Slik at det blir 600 millioner om fire år. Renter og avdrag øker nemlig tilsvarende. Trolig må leger også her ligge på tvers for at de skal lykkes, men det fremgår ikke klart hva planen er. Effektiviseringen fremstår i beste fall som urealistisk, gitt underskuddene sykehuset har hatt de foregående årene, bortsett fra under pandemien.

Under pandemien stengte vi ned landet for å spare sykehusene, og pengene flommet fritt. Nå er den harde hverdagen tilbake, tøffere enn noen gang. Pandemien og tiltakene som fulgte har virket som en katalysator. Svampen var presset helt tom for vann over mange år. Så ble den brått fylt igjen, og det tar for lang tid å klemme den tilbake.

IKKE UNIKT. Situasjonen i Helse Møre og Romsdal er ikke unik. Det samme bildet ser vi i de andre helseregionene også. Stavanger Universitetssykehus har bare råd til å bygge halve sykehuset. Og vil allikevel havne i samme båt når det gjelder renter og avdrag som Helse Møre og Romsdal.

Vestre viken, som snart har nytt sykehus i Drammen å flytte inn i, skal effektivisere 13,4 prosent over fire år. Oslo Universitetssykehus leter med lys og lykter etter hvordan de skal klare å spare inn 916 millioner bare i 2024.I Helse Sør-Øst skal produksjonen opp og flere ansatte bort. Logikken er vanskelig å forstå.

HELSEPLATTFORMEN. Det er ikke bare nye bygg som påfører sykehusene uoverkommelige hindre. På St. Olav har Helseplattformen skapt store utfordringer. Neste år må sykehuset spare flere hundre millioner kroner ved blant annet å si opp 250 ansatte. Samtidig, utrolig nok, skal aktiviteten opp med 4,7 prosent! Da hadde det vært fint med ansatte som hadde hatt det rolig de siste årene.

Å være direktør eller annen sykehusleder i en slik situasjon, fremstår som en umulig oppgave. Mange ledere orker da heller ikke å stå i jobben. Oppdraget de har fått lar seg ikke gjennomføre.

Haugen foran oss har blitt stor nok til at vi stopper opp. Er det vilje på stortinget til å flytte den? Eller venter de og skuler på den lenge nok til at andre gjør det for dem? Folk er villige til å betale mye for god helse.