Studie undersøkte nytte av å screene for atrieflimmer

Studien trekkes frem av både Ole Christian Mjølstad, leder i Norsk Cardiologisk selskap (NCS) og John Munkhaugen, utdanningskandidat i kardiologi ved Ullevål sykehus, som en av det mest interessante studiene presentert under årets hjertekongress (ESC).

Screenet pasienter uten symptomer
– Loop-studien undersøkte nytten av å screene for forkammerflimmer (atrieflimmer) hos pasienter uten symptomer med en langtids rytmeovervåker, også kalt ILR (Implantable Loop Recorder), som er et omdiskutert spørsmål, sier Munkhaugen som også er leder i forskergruppen NORCOR og seniorforsker ved Drammen sykehus.

Studien undersøkte om kontinuerlig elektrokardiogram (EKG) -overvåking ved bruk av en implanterbar loop –opptaker (ILR) og påfølgende antikoagulasjon hvis atrieflimmer ble oppdaget, ville redusere risikoen for slag eller systemisk arteriell emboli hos risikopasienter.

– Dette er en studie hvor over 6000 danske pasienter deltok. En gruppe pasienter ble randomisert til å få ILR for å undersøke om man detekterte mer atrieflimmer for så å kunne starte antikoagulasjon hos disse pasientene, sier Ole Christian Mjølstad, som også er seksjonsoverlege ved klinikk for hjertemedisin ved St. Olavs hospital.

– Arterieflimmerpasienter har en økt risiko for embolisk hjerneslag, sier Mjølstad.

Fulgte pasienter i 64 måneder
– 1500 pasienter ble inkludert til loop-recording, og sammenlignet med pasienter i kontrollgruppe som ble fulgt opp med en telefonsamtale fra sykepleier. Totalt ble pasientene fulgt opp i 64 måneder, forteller Munkhaugen.

Studien ble gjennomført ved fire sentre og inkluderte risikopasienter over 70 år med risikofaktorer for artrieflimmer, men som ikke hadde kjent arterieflimmer fra før.

– I studien fant man mer atrieflimmer, 32 prosent i ILR gruppen versus 12 prosent i kontrollgruppen. Og dette førte til at klart flere, 30 prosent i ILR gruppen mot 13 prosent i kontrollgruppen, startet på blodfortynnende. Man fant 20 prosent færre hjerneslag, blodpropper og dødsfall i ILR gruppen sammenlignet med kontrollgruppen, men dette var ikke signifikant.

Resultatene fra er også presentert i The Lancet.

– Studien viste at man detekterte mer arterieflimmer og startet en større andel pasienter på antikoagulasjon, men det reduserte ikke antall slag signifikant. Dette er nyttig informasjon, men det vi fortsatt ikke vet er hvor mye atrieflimmer som skal til for å rettferdiggjøre antikoagulasjon, sier Mjølstad.

– Går inn på et etterspurt spørsmål
– Noe av grunnen til at man ikke påviste færre alvorlige hendelser i ILR gruppen til tross for at flere påbegynte behandling med blodfortynnende kan være at kontrollgruppen ble fulgt opp tettere enn hva de ville gjort i daglig klinisk praksis, den såkalte Hawthorne effekten. En annen forklaring kan være at grensen for å kalle en episode for atrieflimmer var for kort- på kun seks minutter. Kanskje hvis man hadde utvidet til en halvtime eller til et døgn, så ville funnene vært annerledes, sier Munkhaugen.

– Per i dag tyder resultatene på at vi ikke skal screene pasienter uten symptomer for atrieflimmer eller behandle tilfeldig oppdaget atrieflimmer av så kort varighet med blodfortynnende. Men studien er flott gjennomført og går inn på et etterspurt spørsmål, sier Munkhaugen.

– Studien blir det vi kaller hypotesegenererende og fremtiden på dette området er spennende blant annet med tanke på rask utvikling av nye smart-klokker og telefoner til å fange opp atrieflimmer, sier han avslutningsvis.