Er hun den nye folkehelseministeren?

Det er 20 år siden Norge sist hadde en tydelig «folkehelseminister». Dagfinn Høybråten tok et upopulært, men modig grep mot tobakksbruken i befolkningen og bidro til at røykeloven ble innført i 2004. Siden den gang har helseministre med fokus på spesialisthelsetjenesten og reaktive tiltak kommet og gått, mens handlekraftige politikere som fronter kampsaker med helsefremmende og forebyggende effekt har latt vente på seg. Inntil nå. For første gang på lenge har vi sett politisk vilje til å ta tak i grunnleggende årsaker som bidrar til sosiale forskjeller i helse, økende psykisk uhelse og utenforskap. Nei, det er ikke helseminister Jan Christian Vestre jeg snakker om, men tidligere ordfører i Stavanger og nå kunnskapsminster, Kari Nessa Nordtun. Hun er den politikeren som har gjort mest for folkehelsen på veldig mange år så Nordtun fortjener tittel både som kunnskaps- og folkehelseminister.

Kraftfulle tiltak

Nessa Nordtun har vist vilje til å innføre kraftfulle tiltak mot miljøpåvirkninger som truer barn og unges helse og livskvalitet. Med tydelighet og handlekraft har hun tatt mobilen ut av skolen, problematisert ukritisk skjermbruk og fremmet strengere aldersregulering av sosiale medier. Hun har vist vilje til å bekjempe russetiden og særlig buss-kulturen som er en særnorsk folkehelseutfordring på veldig mange måter. Mens Vestre er opptatt av å redusere ventelistene i spesialisthelsetjenesten løfter Nordtun frem fornuftige tiltak som vil avlaste en presset primærhelsetjeneste. Med innføring av egenmelding for elever i videregående skole vil allmenlegene kunne bruke tiden sin på å behandle pasienter istedenfor å skrive medisinsk meningsløse legeerklæringer. Egenmelding for elever vil være et konkret bidrag til fortsatt bærekraft i primærhelsetjenesten og motvirke at de unge læres opp til en uhensiktsmessig legesøkende helseatferd.

Skjermbruk

Da skjermbrukutvalget skulle overrekke sin rapport den 11. november valgte helseministeren å sende statssekretæren istedenfor å møte selv. Dette til tross for at utvalgets utredning i stor grad gjelder helserelaterte endepunkter for barn og unge. Utvalgets mandat var å fremskaffe kunnskap om hvordan barn og unges skjermbruk i barnehage, skole og fritid påvirker helse, livskvalitet, læring og oppvekst. God helse og livskvalitet er hovedmålsettingen for folkehelsearbeidet og barn og unges beste er løftet frem som et førende prinsipp i forslag til ny folkehelselov. Det var skuffende og symbolsk at ikke helseministeren prioriterte den relativt korte overleveringen.

Skjermbrukutvalget anbefaler blant annet at voksne, og særlig foreldre, må engasjere seg mer i det digitale i livet til barn og unge. De må etterspørre og ta imot kunnskap slik at de kan regulere barnas skjermbruk, veilede ungdommene, og være gode rollemodeller.

Samtidig påpeker skjermbrukutvalget at det er mulig at ungdom fra familier med lavere sosioøkonomisk status er mer utsatt for negative effekter av sosiale medier, men det trengs mer forskning for å forstå dette bedre.

Vi kan ikke vente på forskningen

Når helsekonsekvensene av for mye skjermbruk ser ut til å være redusert søvn, redusert psykisk helse, i tillegg til nedsatt læring og konsentrasjon så har vi ikke råd til å vente på forskningen. Vi må høre på Kari Nessa Nordtun i det hun hevder å legge «føre-var» – prinsippet til grunn for strengere aldersregulering av sosiale medier. «Føre-var» tankegangen er et av de grunnleggende føringene for folkehelsearbeidet i Norge. Et annet viktig prinsipp i folkehelsearbeidet er utjevning.

Gjennomføring av høyere utdanning er det viktigste premisset for å oppnå god helse og livskvalitet, både på gruppe- og på individnivå. Det betyr at konsentrasjonsvansker, mistrivsel, dårlige leseferdigheter og andre læringsutfordringer vil ha stor betydning for de unges gjennomføringsevne i utdanningssystemet. Dermed vil skoleprestasjoner også få stor betydning for den individuelles helse og for folkehelsen.

Skjembrukutvalget nevner flere ganger behovet for mer forskning, men før vi har mer forskningsbasert kunnskap må vi basere oss på erfaring. Foreløpig erfaring viser flere bekymringsfulle konsekvenser av skjermbruk. Utvalget beskriver hvordan mange barn og unge opplever at de bruker mer tid på skjermen enn de ønsker. Dette kalles også avhengighet. De fleste som har erfaring med barn og skjerm har nok opplevd barnets irritabilitet, indre uro, frustrasjon og aggresjon når man tar bort skjermen. Empiri viser også at skjermbruk undertrykker barnekroppens naturlige funksjoner som regulerer følelsen av sult, tørste, trang til å gå på do eller søvnbehov. I tillegg ser man tydelig hvordan hjernens utførende, eller eksekutive funksjon, blir hemmet av skjermbruk, særlig ved bruk av spill, sosiale medier og endeløs «skrolling». 

De såkalte eksekutive funksjoner i hjernen er prosesser som hjelper oss med å planlegge, organisere, ta beslutninger, løse problemer og regulere atferd. Hjernens eksekutive funksjon er viktig for arbeidsminne, det vil si evnen til å holde på og håndtere informasjon i kort tid for å utføre komplekse oppgaver. Hos barn må disse viktige funksjonene få mulighet til å utvikle seg på en normal måte. Det er bekymringsfullt at skjermbrukutvalget verken har funnet eller vurdert forskning som kan si noe om skjermens påvirkning av barnehjernens eksekutivfunksjon. Skjermbrukutvalget erkjenner at kunnskapsgrunnlaget om barn og skjermbruk er svakt på flere områder. Nettopp derfor bør de legge folkehelseprinsippet om føre-var til grunn for sine anbefalinger. Med fortsatt manglende sentral regulering av sosiale medier og for mye skjermbruk i skolen vil de sårbare barna nok en gang komme til å bære byrden og de sosiale forskjellene i helse bare fortsette å øke. Heldigvis har vi en folkehelseminister i Kari Nessa Nordtun som ikke lar seg avlede, men som fortsatt er villig til å ta et tydelig og stort ansvar for folkehelsen i Norge.