Er det egentlig mulig å være «objektiv»?
Jeg står med tærne på terskelen til livet som lege. Hvordan ønsker jeg å se menneskene jeg møter som pasienter?
Røyker du? Har du røkt noen gang? Har du forsøkt andre rusmidler? Spørsmålene kommer på rams, etter de åpne spørsmålene om hva som plager pasienten. Jeg forsøker å følge konsultasjonsmodellen vi lærte på studiet og å fylle ut punktene i innkomstmalen. Etter en måneds arbeid som LIS1 med 7 vakter i akuttmottaket og en formiddag på preoperativ poliklinikk kan jeg ikke annet enn å undres over hva et menneske er i medisinen.
Jeg ser hvordan overlegene løper fra arbeidsoppgave til arbeidsoppgave.
"Hvor er vi nå?" "På Seychellene," spøker pasienten. Jeg ler med, men kjenner jeg egentlig er for sliten nå som det er midt på natten. "Jeg skjønner du synes dette er veldig morsomt, men du har slått hodet ditt og jeg må prøve å finne ut i hvilken grad du er skadet. Kan du fortelle meg hvor vi er?" Spør jeg og får et sant svar. GCS 15 noteres i journalen, pasientens gode humør og spøkefulle tone dokumenteres ikke noe sted.
En annen pasient legger ut om hoften, medisinene som hjelper som fastlegen ikke vil forskrive, så ryggen, så svimmelhet, så på svar om hva som plager hen nå er det bare et punkt i magen. Jeg har god tid, så jeg prøver å ramme inn samtalen, forklare at nå skal vi konsentrere oss om å finne ut av det som er nytt, men følger pasienten når hen gjør krumspring i alle mulige retninger. Jeg føler vi til slutt får til et samarbeid, men når det kommer til forslag til behandling er det en mer erfaren lege som går inn for å foreslå operasjon. Pasienten takker nei. Pasienten strykes av listen. En ting mindre å tenke på. Oops, nei, et menneske mindre å ta vare på. Skulle jeg som kjente pasienten ha tatt meg en prat for å forsikre meg om at hen forsto situasjonen og virkelig ikke ønsket operasjon? Nei, jo mer erfaren lege som har gjort jobben dess bedre, ikke sant? Vi er jo heller ikke mennesker, men kompetansemaskiner…eller?
I begge disse møtene former jeg som menneske hvordan møtet blir. Kan jeg innrømme det? Eller skal jeg være objektiv?
Jeg står med tærne på terskelen til livet som lege. Hvordan ønsker jeg å se menneskene jeg møter som pasienter? Hvordan ønsker jeg å se meg selv i disse møtene? Hva er det rom for i systemet? Jeg ser hvordan overlegene løper fra arbeidsoppgave til arbeidsoppgave. Har de tid til å se pasienten? Har de tid til å se seg selv? Eller bare hvor de skal kutte for å fjerne det skadde tarmsegmentet? Det er jo svært viktig i seg selv. Jeg opplever at de ser meg og er menneskelige. Så der, som fersk lege, øyner jeg håp om at også jeg kan klare å se de rundt meg som mennesker i det lange løp, men jeg tror det er noe jeg må velge å gjøre. Hvis ikke kan jeg bli «objektiv» og pasienten et romnummer.
