En serie i true crime-format er ingen god inngang til debatten om dødshjelp

I likhet med en million andre nordmenn har vi sett TV2-programmet «Norge bak fasaden: Dødsenglene». Både journalistene og enkelte av intervjuobjektene ønsker tilsynelatende at programmet bidrar til en ny debatt om dødshjelp i Norge. 

Vi ønsker en faglig forankret samtale om dødshjelp velkommen. Hvorvidt en serie om drapsmenn er en god inngang til dette stiller vi oss kritiske til. Hvis målet er en debatt om dødshjelp, hvor ble da den faglige diskusjonen av? Hvor er refleksjonen rundt hva disse dødsfallene sier om samfunnet vi lever i? Som fagpersoner innen palliativ omsorg vet vi at temaet er langt mer komplekst enn serien viser. 

Stiller feil spørsmål

I programmet blir de avdøde brukt som argument for en ny diskusjon om dødshjelp. Den implisitte slutningen er at et slikt tilbud ville forhindret kontakt med drapsmenn på internett. Men hva om deres dødsfall heller bidro til å belyse noe større? Bør ikke disse dødsfallene snarere lede til refleksjon over hvordan vårt samfunn ivaretar syke og sårbare? Kan et samfunn og helsevesen med rom for helhetlig omsorg og god lindring forebygge ønsker om dødshjelp?

Det finnes mennesker blant oss som opplever lidelse så uutholdelig at døden kan fremstå som eneste utvei. Utfordringen ligger ikke i å forstå at slike situasjoner finnes. Situasjonen til Kenth Frelsøy Brelin gjør dypt inntrykk. Den store utfordringen ligger i temaets kompleksitet og avveininger knyttet til regulering. Det mest grunnleggende er uansett å bygge et omsorgsfullt samfunn og helsevesen hvor det er rom for å være syk, sårbar og pleietrengende.

Etterlyser etisk refleksjon

Mot seriens slutt intervjues drapsmannen Steinar Wangen, som tidligere er diagnostisert med lett psykisk utviklingshemming. I dette sammensuriet av oppdragende samtale og avhør, etterspørres etikk og moral i Wangens vurderinger. Vi etterlyser dypere etiske refleksjonsevner også fra serieskapernes side. Hvis serien skal bidra til noe mer konstruktivt enn å la en million nordmenn fascineres av drap og menneskers lidelser, burde det løses annerledes. Et minimum ville være å belyse følgende spørsmål: Hva gjør at en kvinne på 76 år velger å avslutte livet og hva kunne vært gjort for å unngå dette desperate ønsket? I et intervju publisert 26.01.25 på tv2.no trekker hennes datter blant annet frem morens ønske om et mer helhetlig pleie- og omsorgstilbud. Det er synd at dette perspektivet utelates fra serien, fordi det viser hvordan et mangelfullt pleie- og omsorgstilbud i ytterste konsekvens kan lede til pasienters ønske om dødshjelp. Kan det gjøres mer i velferdsstatens regi for at alvorlig syke i alle livsfaser opplever rom til å være svak, sårbar og pleietrengende?

Hvis seriens formål er en debatt om dødshjelp, foreslår vi refleksjon rundt følgende tematikk: 

• Hvem skal tilbudet være for? Skal det tilbys alle aldersgrupper og uavhengig av sykdommens alvorlighetsgrad? Hva med psykiske lidelser
• Hvem skal ta liv? 

Ingen oppgitte interessekonflikter