I kjølvannet av eldrebølgen kommer pårørendebølgen

Helsevesenet er helt avhengig av pårørende og deres innsats. I vår nye nasjonale helse- og samhandlingsplan, står det at samfunnets omsorgstilbud trolig ville bryte sammen om den uformelle omsorgen forsvant eller ble kraftig redusert (Meld. St. 9 - 2023–2024).

Dette er en særdeles viktig erkjennelse, som det må tas umiddelbare konsekvenser av med tanke på å rigge det norske helse- og velferdssystemet for fremtiden. Vi vet at vi står overfor en eldrebølge på vei inn, at det er født færre barn i landet de seneste årene, og at vi har å gjøre med en generasjon unge voksne som har et annet forhold til seg selv og sine omgivelser, sammenlignet med den generasjonen som i dag gjør mye av pårørendearbeidet i samfunnet vårt.

Pårørende bidrar i dag med over 130.000 årsverk inn i kommunale helse- og omsorgstjenester. Det er like mange årsverk som det er ansatte. Dette krever oppfølging og at det skapes sterke samfunnssystemer allerede i dag.

Mer ulønnet omsorgsarbeid

Den demografiske utviklingen, og det politiske målet om at alle skal bo hjemme lengst mulig, vil gjøre avhengigheten av denne type ulønnet omsorgsarbeid enda større. Det vil kreve mer av de pårørende og mye mer av fagfolkene som møter dem. I dag har ingen et formelt ansvar for å støtte de pårørendes innsats verken i helseforetakene eller i kommunene.

Det er krevende å være pårørende. Å yte omsorg har både fysiske, psykiske, sosiale og økonomiske konsekvenser. Psykiske helseutfordringer, endret sosialt liv og redusert fysisk aktivitet er ikke uvanlig blant pårørende. Mange har så liten støtte og hjelp i «jobben» at de selv blir syke. Særlig rammer dette kvinner som ofte er den som har hovedansvaret for å gi pårørendeomsorg gjennom hele livet.

Det å drive et godt pårørendesamarbeid i kommunene vil få stadig større betydning. De kommuner som har tilegnet seg kunnskaper og skapt rammer for å få det bra til, vil ha et konkurransefortrinn i rekruttering av helse- og omsorgspersonell. De vil også ha skapt gode rammer å arbeide innenfor. Å rekruttere og beholde kompetanse blir løftet fram i flere av regjeringens rapporter. Når pårørende utgjør like mange årsverk som de offentlige omsorgstjenestene i kommunene, vil et velfungerende pårørendesamarbeid ha svært stor betydning for rekrutteringen. Studenter som opplever en god praksis der pårørendesamarbeidet fungerer godt i utdanningen, vil gjerne tilbake til disse praksisstedene etter endt utdanning. 

Eldrebølge gir pårørendebølge

Når pårørende vil komme til å ha en enda større rolle i fremtidens løsning av helsetjenestene, og antallet pårørende øker, reises noen særlig kritiske spørsmål: 

• Hvor kan et økende antall pårørende henvende seg når de trenger hjelp og støtte? 
• Hvor skal fagpersonene henvende seg for økt kompetanse og veiledning på pårørendefeltet? 
• Hvor skal kommunene få bistand og veiledning i å lage gode planer og rammer for pårørendesamarbeid?
• Hvordan sikrer vi at helhetlig tenking om pårørendesamarbeid, slik at resultat fra forskningsprosjekt på området blir tilgjengelig og anvendt i hele landet? 

Pårørendebølgen vil utfordre den norske velferdsstaten på dette området, og krever at vi tar pårørendeperspektivet på ramme alvor som, noe eget i tillegg til pasient- og brukerperspektivet. Det vil bli stilt krav til fagmiljøene, ledere, beslutningstakere og ikke minst: politikere om å imøtekomme dette med sterke kompetansemiljø på pårørendefeltet.

Nasjonalt kompetansesenter

Fagområdet «pårørendesamarbeid» blir så viktig at det må etableres et nasjonalt kompetansesenter i pårørendearbeid. I dag er Stiftelsen Pårørendesenteret det eneste nasjonale kompetansemiljøet innen pårørendesamarbeid i Norge, men har ingen formell status som kompetansesenter. En statusendring med tilhørende forutsigbar finansiering, vil medføre at Pårørendesenteret kan utvide sitt tjenestetilbud og bidra til løsninger for den potensielle tsunamien som vil treffe landet ikke bare i helsesektoren, men også som et arbeidslivs- og folkehelseproblem.

En sterk nasjonal kompetansetjeneste vil sikre kompetanseoppbygging og spredning av nødvendige kunnskaper og ferdigheter i pårørendearbeid for hele landet, og bidra til økt kvalitet og et likeverdig tilbud for alle pårørende. Dette gjelder også for dem som møter pårørende i sitt arbeid. En nasjonal kompetansetjeneste på pårørendefeltet må gis i form av sterk faglig forankret kunnskapsformidling som evner å belyse relevante tema og kompleksiteten i de problemstillinger vi vil møre fremover. Derfor vil en formalisert kontakt med helseforetak og med universiteter og høgskoler også bli viktig for å styrke forskning og utdanningstilbud knyttet til pårørendefaget, og utøvelsen av dette livsviktige arbeidet.

Ingen oppgitte interessekonflikter