Bare klipp og lim, Ingvild

Det stormer i det politiske Norge, og skandalene hagler rundt Støre-regjeringen. Siste uke måtte Sandra Borch trekke seg etter «tekstlikhet» i hennes masteroppgave. Borch var på det tidspunktet forsknings- og høyere utdanningsminister, og i ferd med å anke en students frikjennelse for selvplagiering til Høyesterett. 

Litt senere ble kjent at helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkols masteroppgave også har deler av tekst som er så lik andre oppgaver at det er sannsynlig at de er klippet og limt. Det er ikke bra. Slik skal man ikke gjøre i en akademisk verden. Men om dette gjelder slurv og forglemmelse i en travel hverdag, eller bevisst «juks», virker uavklart. Ekspertene er uenige – de fleste mener at selve konklusjonen ikke er påvirket av dette.

Kjerkol bør selvsagt være glad for at det er skapt såpass mye styr rundt oppgaven hennes. Den norske befolkningen er generelt null interessert i hva studenter skriver, men denne oppgaven er da reddet fra det store «masteroppgaveglemmearkivet». I mange redaksjoner sitter journalister og finleser den både forfra og bakfra for å finne setninger som muligens har blitt brukt et annet sted først. Det skaper mye spalteplass med sitater fra hennes master, som plutselig har blitt forsidestoff. Det viser seg å være relevant innhold.

Litt klipp og lim kan være fornuftig

Man kan vurdere i hvilken grad det er avgjørende for resultatet. Da jeg selv skrev min masteroppgave – way back in the early nineties – var klipp og lim umulig. All tekst måtte nøye tastes for hånd fra papirbøker. Mine største synder er at jeg ulovlig råkopierte bøker fra biblioteket i et tett kott på tre kvadratmeter, slik at jeg fritt kunne ta notater på arkene og understreke tekst. 

Jeg vet ikke hvordan vitenskapelige metoder fungerer i en internettbasert verden. Ifølge samme internett publiseres det over 5 millioner vitenskapelige artikler per år. Litt klipp og lim kan da vel være fornuftig? Ikke alle kan være Einstein. Vi lever i en tid hvor de samme avisene som anklager Kjerkol selv publiserer artikler «sammensatt av KI, men kontrollert av en journalist» – en tid der teknologi endrer hverdagen. Men kildehenvisning bør man ha. Fra et akademisk perspektiv er det feil å kopiere, fra et politisk perspektiv er det dumt – hodene sitter løst i denne regjeringen.

Selvfølgeligheter

Men fra et (e-)helseperspektiv, har kopieringen noe å si? La oss se på noen eksempler fra Kjerkols masteroppgave «Ledelse i en digitalisert hjemmetjeneste. Hvordan påvirker helse- og velferdsteknologi lederfunksjonen i hjemmebaserte tjenester?»  sitert fra Aftenposten.no, som viser stor tekstlikhet med andre dokumenter.

«Selv om velferdsteknologi har stor potensiell verdi, vil fordelingen av effektene være ulik for de involverte aktørene. Både tilsiktede og utilsiktede effekter kan gjøre at noen påvirkes både positivt og negativt når nye løsninger tas i bruk, og det kan være utfordrende å veie disse effektene mot hverandre».  Dette er veldig likt en Sintef-rapport.

«Kommunene må sette seg i stand til å møte utfordringene og mulighetene knyttet til en aldrende befolkning. Flere sektorer må involveres og medvirkning er sentralt for at eldre og brukere av helse- og omsorgstjenestene skal kunne oppnå god helse og livskvalitet» . Dette sitatet fra side 101 fra Kjerkols oppgave viser tekstlikhet med formuleringer på KS sine sider.

Eller hva med denne, fra side 78:

• ….behovene brukeren har må kartlegges for deretter å vurdere om teknologien kan være til hjelp for å ivareta disse behovene.

Om det skulle være klippet og limt – dette er sannheter som er ganske allmenne for de som jobber med dette. Det er sannheter som jeg har hørt utallige ganger før. For å si det sånn, vi hadde gjort en dårlig jobb med EHiN-konferansen hvis ikke deltakerne selv hadde vært i stand til å formulere samme innhold (men helst i egne ord).

Utfordringer i kø

Vi er i en situasjon der Helse-Norge er i sin mest utfordrende periode på lenge, blant annet på det området Ingvild Kjerkol har skrevet sin masteroppgave om. La oss oppsummere noe av det største.

Helsepersonellskommisjonen har uttrykt at helsesektoren, med bakgrunn i demografisk endring i mange år fremover, er i en krise. Helseplattformen i Helse Midt-Norge sluker penger og ressurser. Store statlige prosjekter som Akson/Felles Kommunal Journal og Helseanalyseprogrammet har strandet. Direktoratet for e-helse er opphevet, og har flyttet inn hos Helsedirektoratet og FHI, samtidig som det opprettes et digitaliseringsdepartement. Det siste året har kunstig intelligens (KI) tatt verden med storm, som skaper både store muligheter og store samfunnsutfordringer. Det er flere konflikter i verden som også legger press på digital sikkerhet, inkludert i helse. Alle helseforetakene sliter med budsjettene og dermed med innovasjon. Kommunene opplever økning i antall eldre, kreftpasienter og personer med demens de må følge opp. Sykehusene har enorme mengder med urgammelt medisinsk teknisk utstyr. Norge har store ambisjoner om å bli store på helsenæring. Vi har enormt mye helsedata som vi ikke vet hva vi skal gjøre med (og da utelater jeg alle utfordringer som ikke direkte er IT-relatert).

I tillegg er det største problemet i helsesektoren nettopp mangel på klipp og lim – de fleste systemer snakker ikke sammen, og det er en utfordring å få samme informasjon fra det ene systemet inn i det andre systemet. Mangel på interoperabilitet og påfølgende integrasjon som koster skjorta, har nettopp ledet til prosjekter som Helseplattformen – for å kunne klippe og lime innhold slik at den er forståelig i andre IT-systemer.

Da er jeg litt i tvil om det er så fornuftig å bruke store samfunnsressurser på noen tekstlikheter rundt helt opplagt innhold.

Så vær så snill, Ingvild, klipp og lim så mye du ønsker av kloke tanker og ideer, og få fart på moderniseringen av helsesektoren. Feilskjæret med sitering har gitt mye spalteplass rundt utfordringene helsesektoren står for – det er en stor gevinst! Du blir kanskje strippet for din mastertittel – men det er helt akademisk.

Ingen oppgitte interessekonflikter.