Hverdagshelseteknologi og kunstig intelligens: Kan vi avlaste primærhelsetjenesten?

I vår egen KI-forskning i Digital Learning Communities Artificial Intelligence Centre (DLCAIC), Universitetet i Bergen har vi pilotert hvordan hverdagshelseteknologi og kunstig intelligens kan bidra til økt helsekompetanse, autonomi og «health empowerment» (helsemyndigjøring) blant folk flest. Våre funn er basert på GPT-4s kapabilitet til å besvare store eksamener i medisinstudiet, på nasjonal eksamen i sykepleieutdanningen, feedback på doktorgradsnivå og metodekapabilitet, utprøving av wearables og pilotering av en egenutviklet helsechatbot indikerer at slik hverdagshelseteknologi, brukt på en forsvarlig og gjennomtenkt måte, har et potensiale til å forbedre helsemyndiggjøringen og redusere presset på primærhelsetjenesten. 

Norge har et av verdens beste helsevesen, men presset på primærhelsetjenesten øker stadig. Små, hverdagslige plager som forkjølelser, lettere infeksjoner og uklare symptomer fyller stadig oftere fastlegenes timebøker. Dette skaper ventetider og kan i verste fall hindre pasienter med større behov fra å få rask behandling. Helsevesenet mangler folk, og i fremtiden vil mangelen øke. Vår tidligere helseminister har også sagt den enkelte må planlegge for egen alderdom. I tillegg skaper våre geografiske utfordringer med bygder som er isolert av ras, flom eller ekstremvær ytterligere barrierer for å nå rask medisinsk hjelp. 

Hverdagsteknologi kan være nøkkel

Hvordan kan vi møte noen av disse utfordringene? En «sømløs» integrering av velkjent hverdagshelseteknologi og kunstig intelligens kan være en nøkkel. 

Dagens avanserte smarttelefoner og smartklokker kan allerede måle puls, oksygenmetning, søvn og stressnivå kontinuerlig. Vi har også lett tilgjengelige og enkle verktøy som CRP-blodprøveinstrument, blodtrykksmåler og Smartphone-drevne EKG-målere. Dersom vi kombinerer disse teknologiene med kunstig intelligens – eksempelvis GPT-4.5 – kan vi gi folk flest en bedre mulighet til selv å vurdere og håndtere enkle helseutfordringer i hverdagen. 

Tenk deg følgende scenario: En person våkner med vond hals, feber og føler seg utilpass. I stedet for å ringe fastlegen direkte tar personen en enkel CRP-test hjemme med et lite stikk i fingeren. Testen viser en CRP-verdi innen 2-3 minutter, og personen legger resultatet inn i en applikasjon drevet av kunstig intelligens (GPT-4.5). Personen legger også inn øvrige symptomer, samt data fra blodtrykksmåleren og smartklokken sin som viser puls og oksygenmetning. På få sekunder får personen en KI-basert validering av sannsynligheten for en bakterie- eller virusinfeksjon, og råd om neste steg. Er det behov for medisinsk hjelp, eller kan dette håndteres hjemme med ro og hvile? 

Dette erstatter ikke fastlegen, men styrker individets evne til selv å ta kunnskapsbaserte valg (helsemyndiggjøring). Og dersom resultatene er uklare og man er i tvil, tar man kontakt på vanlig måte via telefon eller via digitale plattformer slik at kontakt med fastlege etableres. 

Ekstremvær

En annen side ved dette er at når ekstremvær, ras, o.l. lignende stadig isolerer grisgrendte strøk her til lands bør man også tenke nytt om hvordan den samme tenkningen kan bidra her. Kan man f.eks. etablere små, lokale «helsehuber» i utkantområder? Disse helsehubene kan ha enkelt medisinsk utstyr og telemedisinske løsninger, betjent av lokale ressurspersoner som sykepleiere eller frivillige med helsefaglig kompetanse. Dette skaper mindre ulikhet for primærhelsetjenester og skaper en bedre trygghetsramme som reduserer sårbarheten for dem som bor langt unna sykehus og legekontor, spesielt når ekstremvær isolerer lokalsamfunn. 

Å adressere denne form for KI-innovasjon kan bidra til å redusere presset på primærhelsetjenesten, styrke helsekompetansen i befolkningen, og øke tilgjengeligheten til god helsehjelp. Men det krever en godt gjennomtenkt tilnærming, grundig validering og etikk rundt bruk av kunstig intelligens, personvern og pasientsikkerhet. 

Selv om alle betaler lik skatt her til lands (for blant annet primærhelsetjenester), er det likevel sosiale ulikhetsutfordringer rundt helsemyndiggjøring, samt ulikhet i helsetilbudet mellom by og bygd. Ved å ta høyde for dette og at teknologitettheten i Norge gir oss en mulighet til å nedskalere noe av denne ulikheten, kan man styrke befolkningen med økt helsekompetanse og en mindre paternalistisk helsemyndiggjøring. 

Vi har nok av utfordringer som venter oss i helsevesenet i tiden fremover. Ved å kombinere hverdagshelseteknologi med kunstig intelligens og lokal kompetanse kan vi skape en ny, smartere og mer robust primærhelsetjeneste – for hele befolkningen – uansett hvor du bor i vårt langstrakte og værharde land.