«Du skal ikke drepe»

Innlegg: Eivind Meland, allmennlege og professor emeritus ved UiB

DET FEMTE BUD er imperativt og kategorisk. Kan vi holde oss med slike absolutter i en tid preget av liberale og individuelle retter? Smaker det ikke av autoritær undertrykkelse? Kan det gjelde overfor lidende medmennesker som ber oss leger om å hjelpe dem med å dø?

Jeg er veileder for en mentorgruppe av åtte medisinstudenter i sitt andre studieår. Vi reflekterer sammen over opplevelser vi har hatt i vårt lege- og studentliv. En av studentene fortalte oss om en opplevelse fra en medisinsk avdeling hvor overlegen gjennomførte en samtale med en eldre pasient om at det var lite avdelingen kunne tilby av ytterligere behandling for pasientens helseproblem, og at en måtte finne alternativer til nye innleggelser.

UBEHAGET. Studenten opplevde ubehag ved at pasienten ytret at han følte seg til bry.

Selvsagt kan ikke en sykehusavdeling gi fullgod kompensasjon for relasjonstap, ensomhetsfølelse og meningstap, men studentens ubehag skal vi ta på største alvor. Vi vet fra kvalitativ forskning blant de eldste at helsepersonell kan være en viktig kilde til mening, relasjon og livsmot. I hvilken retning tror vi at dette kan endre seg dersom eutanasi blir legalisert? Kan det flytte noen merkesteiner slik at rett til å dø blir til plikt til ikke å være til bry?

DILEMMAENE. Under et møte i Filosofisk poliklinikk i begynnelsen av april i år holdt den nederlandske filosofen Lieke Van der Scheel foredrag om den nederlandske eutanasi-lovgivningen og hennes erfaringer fra en rettskommisjon som førte tilsyn med rettsanvendelsen. Hun var oppmerksom på at det knytter seg viktige dilemmaer til praksisen, men talte tydelig på vegne av et liberalt og individsentrert ståsted. Hun knyttet det politiske gjennombruddet for eutanasi til 1960-tallets frihetsbestrebelser. Bruken av aktiv dødshjelp hadde mer enn fordoblet seg etter at praksisen ble legalisert i 2002. De aller fleste pasienter var uhelbredelig kreftsyke med store sykdomsplager, men der var også tilfeller av psykisk sykdom og demens, også tidlig demens.

I debatten under møtet ble praksisen fra Norge belyst med henvisning til retten til å avstå fra unødige medisinske inngrep eksemplifisert med «mitt livstestamente» og utviklingen av lindrende og sederende behandling i livets sluttfase.

UBALANSEN. Den liberale frihetstenkingen som fulgte med det humanistiske prosjekt etter opplysningstiden, har avskaffet mange former for undertrykkende autoritetsutøvelse. Vi har lett for å glemme at avstraffelse med gapestokk var legalt i Norge helt frem til 1848. Men kan det tenkes at vi som fellesskap er avhengig av noen absolutte grenser for frihetsutøvelse slik at liberale retter ikke utvikler seg til nye former for undertrykkelse? Kan det tenkes at samfunnet er avhengig av at individuell frihet og autoritative hensyn til fellesskapet praktiseres som motpoler i et balansert system?

Selv står jeg for et slikt syn. Jeg oppfatter mange av de problemer som helsevesenet og velferdsstaten i dag står overfor, som resultat av at det er en økende ubalanse mellom individuelle retter og kollektivets behov for at vi alle bidrar i et pliktfellesskap. Når dette pliktfellesskapet ikke oppfattes som relevant for den enkelte, knyttes identitetsprosjektene til diagnostiske kategorier, ofte til selvdefinerte diagnoser med krav til offentlig omsorg.

DIAGNOSENE. Vi har sett en tredobling av uføretrygd blant unge siden midt på 1980-tallet. I dag mottar 40.000 unge i alderen 18–29 år uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger, en økning på 11.000 bare de siste ti årene. I økende grad er ytelsene knyttet til diagnoser som selv forfatterne av DSM-5 beskriver som ikke-valide og uspesifikke. Diagnosene sier ofte like mye om terapeutenes forlegenhet som pasientens helseproblem. Ofte handler det om utenforskap og relasjonsproblemer.

Den liberale frihet har vendt seg mot oss selv som individer og blitt en svøpe og en undertrykkende praksis.

LIDELSEN. Mange sosiologer og samfunnspsykologer setter denne utviklingen i sammenheng med utopiske forestillinger om hva velferdsstat og helsevesen kan tilby. Vi håndterer ikke menneskelig lidelse på en adekvat måte. I stedet for å anerkjenne at lidelse er et grunnvilkår i livene våre og en kilde til moralsk vekst, forfører vi unge inn i illusjoner om et symptomfritt liv, og vi tilbyr offentlig omsorg dersom illusjonen avslører seg som et blendverk.

Aspirasjonen om å fjerne den menneskelige lidelse som knytter seg til døden, er en naturlig følge av denne forføreriske tenkingen og praksisen tilknyttet moderne menneskers møte med lidelse. Det er all mulig grunn til å beskytte fellesskapet mot et offentlig sanksjonert brudd på det femte bud. Det er på tide at helsevesen og velferdsstat tilegner seg en evne til – med vennlighet – å akseptere og romme menneskelig lidelse i alle faser av det menneskelige liv.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen oppgitte interessekonflikter, men opplyser at han har innhentet samtykke fra en student til å referere anonymt et utsagn i kronikken.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/12–2019