Dømt for alltid? Om kommunenes ansvar ved tvungent psykisk helsevern

Innlegget er et tilsvar til debattinnlegget i Dagens Medisin publisert 5. september 2024 -dømt til tvunget psykisk helsevern.

Helsedirektoratets veileder Oppfølging av personer dømt til tvungent psykisk helsevern - Helsedirektoratet er tydelig på ansvar- og oppgavefordeling mellom kommunen og sykehus. Vår erfaring er at flertallet av de som er dømt til tvunget psykisk helsevern fungerer greit ute i kommunen når de skrives ut fra sengepost i sykehus. 

I stedet for å tenke at kommunen skal etablere kommunale sikkerhetsavdelinger, sikringsboliger eller halvannenlinjetjenester, mener vi at personer som blir dømt til tvunget psykisk helsevern må bli værende i sengepost på sykehus til de er utskrivningsklare, i den betydningen at de da skal være klare til å bo i tiltak som kommunen etter lov kan tilby. 

Overgangen fra sykehus til kommunale tilbud sikres ved bruk av individuell plan, kriseplaner, mestringsplaner og ansvarsgrupper. For noen innbyggere vil for eksempel FACT-team, ettervernpoliklinikker og samhandlingsteam være en god måte å ivareta behovet for samtidighet av tjenester fra flere nivåer etter utskriving fra sengepost i sykehus.

Kompetanse

Kommunene er eksperter på kommunale tjenester og må ta selvstendig ansvar for at vi har nødvendig kompetanse for å ivareta det kommunale tilbudet. Statsforvalteren har gjennom flere år gitt tilskudd for ansatte som videreutdanner seg til kommunene. Det er også kommet flere yrkesgrupper inn i den kommunale tjenesten de siste årene som psykologer, musikkterapeuter og erfaringskonsulenter.

Kostnader

I kommunene er det en egen ordning for personer som regnes som ekstra ressurskrevende, der staten går inn og kompenserer for deler av merkostnaden for kommunen. Vi støtter gjerne at denne ordningen kan bli bedre, men mener likevel at det ikke er behov for endring av lovverket eller ansvarsforholdene mellom nivåene for å sikre kostnadskontroll. 

Det er viktig at verken kommuner eller sykehus vekter økonomien som høyeste prioritet i vurderingen av tilbudene de har ansvar for. Hver person sitt tilbud bør styres av faglige vurderinger av vedkommende behov for tjenester og med fokus på hvilken hjelp personen trenger for å oppleve tilstrekkelig livskvalitet og mening i livet.

Er samhandling løsningen?

For å få til en god samhandling er det avgjørende at både kommunene og sykehus kjenner og respekterer hverandres lovverk og ansvar. Samarbeidet må inkludere den det gjelder, pårørende og aktuelle hjelpeinstanser. Ved å tilby fleksible og individuelt tilpassede løsninger rundt de innbyggerne som det er mest utfordrende å hjelpe, lykkes alle! 

Vi tenker at Helsefelleskaps-modellen kan bidra til bedre samhandling mellom nivåene. Vi heier også på menneskerettighetene og recovery-baserte tilbud med stort fokus på tilbakemeldinger. Om Staten i tillegg sørger for at det er nok midler til både spesialisthelsetjenesten og kommunene til å ivareta dette ansvaret, kan dette bare bli bedre.

Ingen oppgitte interessekonflikter