Dødshjelp i det skjulte?

Av Morten Horn, PHD, spesialist i nevrologi, medlem av Rådet for legeetikk 2018-2022

Ole Peder Kjeldstadli tillegger meg (DM 20.6.2019) et utsagn om at «Ellers er det i Norge aksept hos helsepersonale om at hvis pasienten er døende, kan en lege i praksis gi dødelig dose uten særlig grunn til å frykte straff, uttalte legen Morten Horn under en debatt i Oslo.» Utsagnet stammer fra en dødshjelpsdebatt i 2014. Det er feil gjengitt, det er tatt ut av sin kontekst, og det gir et misvisende bilde.

DET JEG SA, og står inne for, er at selv om dødshjelp er forbudt i Norge i dag, så er risikoen for å bli «tatt» for å ha ytt dødshjelp forsvinnende liten. Samtidig er omfanget av illegal dødshjelp lavt, og jeg tolker dette som et uttrykk for at norske leger rett og slett ikke ser det som riktig å ta livet av sine pasienter på oppfordring, eller bistå dem i deres selvmord. Dette rimer med svarene i store og ferske undersøkelser av legers holdninger til dødshjelp: Bare knapt 9 % sier seg villig til å utføre dødshjelp, dersom det blir tillatt. «Problemet» med å få tilgang til dødshjelp i Norge er ikke primært at det er forbudt, men at leger ikke vil ha denne oppgaven.

DETTE HAR BETYDNING for om Norge skal legalisere dødshjelp eller ikke. Det vil skape store utfordringer dersom vi innfører det folk oppfatter som «retten til en verdig død», og så er det ingen der som vil yte denne dødshjelpen. Enten risikerer man da uholdbar urettferdighet mht. tilgang til dødshjelp – ikke minst geografiske utfordringer, for svekkede og bevegelseshemmede pasienter i små utkantkommuner med dårlig legedekning. Eller så legger vi opp til en reservasjonsproblematikk som langt vil overgå den vanskelige reservasjonsstriden knyttet til fastlegers henvisning til abort.

DET VIL VÆRE VANSKELIG for folket å akseptere at legers samvittighetskvaler (enten de er religiøst fundert, eller som for meg, almenetiske) skal stå i veien for at de aller svakeste blant oss skal få tilgang til det som vil bli oppfattet som en del av helsetilbudet til døende pasienter. Dette ser vi nå klare eksempler på fra Canada, som legaliserte dødshjelp i 2016: Der har man allerede fått konflikt mellom pasienters behov for dødshjelp, og legers kvaler mot å yte det. Reservasjonsretten, som var et grunnleggende premiss da dødshjelp ble legalisert, er allerede under press.

Tilbake til Kjeldstadlis påstand: Er det «aksept» for at leger kan utføre skjult, illegal dødshjelp i Norge i dag?

VI VET LITE om skjult dødshjelpspraksis i Norge, men en anonym undersøkelse fra 2012 (Førde et al.) indikerte at ca. 1 % av norske leger hadde utført dødshjelp siste året. Tallene er meget usikre (og er ikke kontrollert for om legene faktisk har forstått skillet mellom dødshjelp (eutanasi eller legeassistert selvmord) og intensivert lindrende behandling eller behandlingsbegrensning), men ekstrapolert indikerer de at det kan forekomme et sted mellom 50 og 100 tilfeller av skjult, illegal dødshjelp i Norge, årlig.

ER DET MYE? Det er i hvert fall klart mindre enn omfanget av rapporterte tilfeller av legeassistert selvmord i Oregon – som i 2018 tilsvarte > 200 tilfeller i en norsk befolkning. Og det blekner ift. omfanget i Nederland, som ville tilsvare 1900 tilfeller i Norge. Fra Oregon har vi ingen kunnskap om mørketall, ikke-rapporterte tilfeller. Men i Nederland har gjentatte anonyme undersøkelser vist at bare om lag 80 % av dødshjelpstifellene rapporteres – over 1000 tilfeller årlig rapporteres ikke slik loven krever, og er dermed illegale.

Men vi har altså et visst omfang av skjult, illegal dødshjelp i Norge. Hva er risikoen for å bli «tatt»? Over de siste 30-40 år (eller mer!) har i Norge kun én lege blitt stilt for retten og dømt for å ha utført dødshjelp: Sandsdalen-saken fra 1996. I tillegg har to norske leger (Stein Husebø og Christian Borchgrevink) fortalt at de har utført dødshjelp, uten å bli stilt for retten for dette. Felles for alle tre er at de selv sto fram og fortalte om sin handling. Ingen norsk lege har blitt avslørt for dette, til tross for at det altså foregår i et lite omfang, i det skjulte.

DET SER ALTSÅ UT TIL at risikoen for å bli «tatt» er lav, i hvert fall hvis man yter dødshjelp til pasienter nær døden, og antakelig også i forståelse med pasient og pårørende. Men er det akseptert, og er det greit? Etiske regler for leger (kapittel 1 § 5 – «det femte bud», kan man si…) slår klart fast at leger ikke skal utføre dødshjelp eller bistå med selvmord. Det er ikke vanlig å høre leger fortelle at de har ytt dødshjelp, eller omtale dette som akseptabelt. Derimot tror jeg det er stor forståelse blant leger for at man noen ganger kan havne i en situasjon der lovverk og etikk ikke strekker til. Der man føler seg tvunget til å utføre en handling man vet er ulovlig, men hvor man føler at dødshjelp likevel blir det minste av flere onder.

JEG HAR INGEN sterke følelser for om det er et problem eller ikke, at leger unntaksvis utfører dødshjelp basert på en selvstendig vurdering og forhåpentligvis etter grundig overlegning. Det er vel ikke «bra» eller «greit», men lite tyder på at dette utgjør et stort samfunnsproblem. Det er i hvert fall sikkert at denne skjulte dødshjelpen ikke har de bivirkningene en legalisert, institusjonalisert og normalisert dødshjelp ville ha: Den skader ikke lege-pasientforholdet, den påfører ikke syke og avhengige mennesker et press om å velge døden for å skåne sine omgivelser. Den gir oss ingen utfordringer med at leger eller lovgivere skal avgjøre hvem som skal få råderett over egen død.

HVA SKULLE VI egentlig gjøre for å redusere omfanget av illegal dødshjelp i Norge? Vi kunne innført tvungen obduksjon og rettstoksikologiske analyser ved alle dødsfall. En politibetjent ved hvert sykeleie? Realiteten er at dødshjelp trolig vil forekomme, med eller uten legalisering. All erfaring fra andre land tilsier at omfanget vil øke, til dels dramatisk, om det blir legalisert – og ingen data tyder på at den illegale praksisen går ned, snare tvert om. Det viktigste vi kan gjøre for å hindre illegal dødshjelp er trolig å styrke dødsomsorgen i Norge. Da vil leger i større grad ha et velfungerende alternativ til det å eliminere lidelsen ved å eliminere den lidende.