Debatten om dødshjelp er viktig, men debatten om overbehandling må tas først

Det er nå mye oppmerksomhet om aktiv dødshjelp i mediene. TV2s program «Norge bak fasaden» er i gang med tre programmer som handler om dødshjelp i Norge. I tillegg har journalist Marianne Smeby Strand i boken «Tinas historie – og en mors umulige valg» skrevet om dødshjelp, der hun har en gjennomgang av politiske, juridiske og etiske perspektiver fra flere hold.

Jeg var en av legene som sa ja til å la meg bli intervjuet av Strand. Utgangspunktet for dette var min uttalelse i et diskusjonsforum om at debatten om overbehandling må tas først.

Forlenger døden

I moderne medisin har vi kommet dit at vi driver en utstrakt praksis der leger og helsepersonell forlenger døden. Det kan synes som om vi ikke har et nødvendig og avklart forhold til hva det vil si å bli gammel, eller veldig syk. Vi tar ikke diskusjonen om når nok er nok, verken i samfunnet eller i helsevesenet. Denne debatten må vi ta.

Alle som er akutt syke skal få omsorg, lindring for sine plager og få ivaretatt sine behov. Dette er riktig og viktig. Like viktig er det å ikke sette i gang unødig behandling.

Som leger og helsepersonell må vi være tydelige på at ikke alt kan reddes, og alle kan ikke helbredes. I stedet har vi tilfeller der vi også trykker på den store knappen når veldig dårlige sykehjemspasienter får et akutt illebefinnende. Vi har den multimorbide 95-åringen som legges inn på sykehus med symptomer på brystsmerter og hjerteinfarkt, men det er ingen som stopper opp og spør om dette er noe å gå videre med. Derfor ender vi opp med å utrede og behandle, og starter en runddans vi vet er nytteløs. Det har vært en utvikling over mange år, der forventningen er at ingen behandling skal være uprøvd, selv ikke når man ved å ta ett skritt tilbake kan si at dette ikke vil hjelpe. Derfor sier jeg at før vi snakker om dødshjelp, så må vi snakke om overbehandling. Vi må slutte å behandle når det ikke er mer å behandle.

Må hjelpe pasientene å ta samtalen

Det er ikke gunstig for noen når vi overbehandler. Det må også fagfolk være tydelige på, og bidra til en grundig og god debatt om menneskeverd. Det handler om hva vi kan forvente og hva som er realistisk.

Vi skal alle dø. Leger og annet helsepersonell må derfor hjelpe pasienter og pårørende til å ta samtalene rundt dette. Og i noen tilfeller må vi som er profesjonelle ta beslutningen om å ikke gå videre med behandling. Å avslutte behandling for en gammel og syk pasient er i de fleste tilfeller det eneste riktige – og naturlige - å gjøre.

I helsevesenet i dag har det sneket seg inn at alder ikke skal være en faktor ved behandling, men alle klinikere vet at alder er en faktor i behandlingsvurdering. Men fordi vi har muligheten til å gjøre mye behandling, så blir det også et krav om at ingenting skal være uprøvd.

Urealistiske forventninger

Det er en forventning om at alle skal undersøkes, diagnostiseres og behandles for alt. All utdanning og opplæring av helsepersonell går på at man utfører diagnostikk. Og med diagnostikk skal det følge behandling. Vi har mulighetene, og derfor gjør vi det.

Også vi helsepersonell kan være usikre når vi står i en situasjon med døden som sannsynlig utgang. Da er det enklere å rekvirere en ny røntgen, henvise til en ny undersøkelse, eller ta enda flere blodprøver, uansett alder og prognose. Da ender vi ofte opp med at pasienten får en ny diagnose eller tilstand, og i alle retningslinjer står det hvordan vi skal behandle den tilstanden. Men vi gjør ikke en helhetlig vurdering basert på realismen av hva som vil tjene denne personen best. Vi forlenger som oftest bare døden.

Helsepersonell må gjøre vurderinger hele tiden. Det er et kost/nytte-spørsmål. Ikke i en økonomisk sammenheng, men i livets valuta. Vi må kunne si nei til en del av behandlingen. Og vi må snakke om overbehandling, både som helsepersonell, som medborgere og med våre egne nærmeste. Det er en vanskelig, men nødvendig samtale. Som helsepersonell må vi selv våge å stå i denne diskusjonen.

Uklart skille

Aktiv dødshjelp diskuteres i disse dager. For mange er skillet mellom dødshjelp og behandlingsbegrensning uklart. Vi må sikre oss at vi har etiske føringer, oppdaterte retningslinjer og kollegial støtte i forhold til hva man gjør i slike situasjoner.

Hvis du sitter med behandlingsansvar, så sitter du også med ansvar for hvordan ting kan gjøres best mulig. Men redselen for å gjøre feil er stor. Derfor overbehandler vi, fordi vi bare gjør som vi pleier.

Ingen oppgitte interessekonflikter