Slik opplevde de verdens helsekriser under pandemien

Der delte de sine tanker og erfaringer med hverandre og publikum, om hvordan de forbereder seg til et oppdrag, hva som skal til for å stå i det og hvordan de takler hverdagen etter endt oppdrag. 

Se videoklippet fra panelsamtalen i vinduet over.

Forberedte seg på det utenkelige

I april i fjor sendte Norge det medisinske innstasteamet Norwegian Emergency Medical Team til den hardt rammede Lombardia-regionen for å bistå italienske kolleger i pandemihåndteringen.

Guttorm Brattebø, anestesilege og Janecke Engeberg Sjøvold, anestesisykepleier, var med Norwegian Emergency Medical Team (NOR EMT) var med teamet.

– Vi fikk vite at vi skulle til Italia, men ikke hvor. Vi måtte forberede oss på det verste, på krislignende tilstander, forteller Brattebø, som også var medisinsk leder av innsatsteamet.

– Vi visste at dette med all sannsynlighet kom til å bli veldig ulikt vår virkelighet. Tøffe prioriteringssituasjoner der vi må ta stilling til hvem som skal få behandling om hvem som ikke skal prioriteres, sier han videre.  

Uten en eneste pårørende

Sjøvold forteller at det gjorde sterkt inntrykk på dem alle å behandle kritisk syke mennesker uten en eneste pårørende tilstede. 

– Mange døde og ble lagt i kisten og sendt til forbrenning. De pårørende fikk bare et bilde, sier hun. 

– Men det var en pasient som våknet opp igjen etter mange uker. Det å forholde seg til en hel familie som via en ipad fikk se sin kjære igjen, det var sterkt.

I skyggen av covid

– Det verste er å miste pasienter du vet at du kunne reddet hjemme, sier Lindis Hurum, som har vært feltarbeider i 15 år og er påtroppende generalsekretær i Leger uten grenser.

Organisasjonen har vært på plass i blant annet Yemen og Brasil det siste halvannet år, men Hurum er mer opptatt av hva som nå skjer «i skyggen av covid».

– I Sierra Leone er sykdomsbyrden og dødstallene lave. Men fordi barnevaksinasjonsprogrammet ikke har blitt gjennomført, har vi fått et utbrudd av polio, en sykdom vi trodde var utryddet.

– Vi er selvfølgelig bekymret for covid-pasientene, men det er den store krisa vi har vært mest redd for, sier hun.

Feltsykehus i krigsrammet land

Generalmajor Jon G. Reichelt i Forsvarets sanitet har hatt det øverste ansvaret for et feltsykehus i et krigsrammet land i mange år.

Så rammet i tillegg en verdensomspennende pandemi.

Og som om ikke det var nok, tok Taliban kontrollen over Afghanistan og hovedstaden Kabul på bare ei uke. 

I forrige uke kom det siste personellet fra Forsvarets sanitet tilbake fra Kabul, etter å ha hatt ledelsen på et feltsykehus på en flyplass i kaos og med selvmordsbombere rett utenfor gjerdet.

– Jeg er glad og lettet over å ha dem hjemme. Det er klart at risikoen, spesielt siste tiden, har vært høy, sier han.

–  De er slitne, men i godt humør. De har stått voldsomt på den siste tiden hvor det har vært mye å gjøre. Mot slutten ble det nærmest drevet et barnehjem i bakgården.

– Men de har opplevd arbeidet som meningsfylt og da er det lettere å jobbe på.