Nye teknologier skal ikke bidra til å forsterke sosiale ulikheter i helse

Vellykket design og implementering av brukernær eHelse (feks. helseapper for mestring, behandling, og kommunikasjon) er en forutsetning for at fremtidens helsevesen skal lykkes. eHelse er fortsatt nytt og det er viktig å eksperimentere og prøve ut nye løsninger. Det er så vidt 15 år siden smarttelefoners inntog, og de har gått fra å ringe eller SMSe til å bli en portal til verden og et verktøy for å ta vare på egen og andres helse. Utviklingen går fort, 15 år er tiden det typisk tar å utvikle én vaksine, og man risikerer at nye verktøy er utdaterte før de er i bruk.

Samtidig må man ikke la seg rive (for mye) med av teknologioptimisme og svulstige fremtidsvisjoner. Det blir fort et instrumentelt syn på bruk av digitale verktøy, man fokuserer på den kule nye løsningen (appen) og ikke problemene denne skal bidra til å løse. Det er ikke så rart, for det er jo løsningene vi kan se og ta på. Men, teknologiers påvirkning strekker seg lenger enn selve verktøyet. Man må forstå hvilke positive og negative virkninger ny teknologi kan ha på individer, og på samfunnet.

Mer enn bare verktøy

Helseapper lar brukere i større grad ta ansvar for egen helse, men de må også passe på og følge opp teknologien som skal hjelpe dem. Dette krever både digital- og helse-kompetanse. Man risikerer at de som mestrer nye teknologier blir sett på som flinke og pliktoppfyllende, og de som ikke mestrer som at de ikke følger opp sin behandling.

Kritikken av brukervennlighet til Helseplattformen kommer fra høyt utdannede teknologivante brukere som får betalt for å bruke den. Hva kunne konsekvensene vært om det hadde vært frivillig å bruke, og brukerne var syke og med dårlig digital kompetanse?

Nye teknologier skal ikke bidra til å forsterke sosiale ulikheter i helse, og om man skal nå de med lavere (digital) helsekompetanse må det designes spesielt for denne gruppen.

Digital sammenheng

Veldesignede og tilpassede tjenester er i seg selv ikke nok. De må også passe inn i helheten av tjenestetilbud, og brukere må oppleve en digital sammenheng. Et fint eksempel er her den nye felles nettløsningen de fleste helseforetak bruker. Mange benytter tilbud fra flere foretak, og en lik løsning kan øke den «totale» brukervennligheten i systemet ved at brukere kjenner navigasjon og organisering på tvers av nettsider.

Dette bør overføres til eHelse og helseapper, ellers risikerer vi at det blir som med bil-ladere, alle tilbydere har sin app. Hver og en kan ha super brukervennlighet, men totalen av apper man bruker blir fort en annen. Det er nødvendig med en viss samordning, en systemisk tenkning i design og implementering av nye løsninger. Alle (avdelinger, foretak, kommuner) kan kanskje ikke lage eller tilby sine egne løsninger.

Forskningsbasert kunnskap i utviklingen

Historien er full av «veldesignede løsninger» som ikke passer brukerne eller systemet det er del av. Kritisk og etisk refleksjon rundt nye løsningers virkninger bør skje før, og ikke etter de er tatt i bruk. Skal man samtidig få til kortere utviklingssykluser og tidligere testing må design- og teknologikomptente inn tidlig(ere) i innovasjonsprosjekter, og ikke på tampen for å gjøre den tekniske utviklingen.

Nasjonal eHelsestrategi sier at bruk av forskningsbasert kunnskap i utviklingen er en forutsetning for å lykkes. Medisin og helsevitenskap har lange tradisjoner, og er typisk kjernen i nye helseapper. Men, godt helsefaglig innhold alene gir ikke nødvendigvis gode verktøy. Det skapes stadig mer innsikt i gode metoder for behovskartlegging, brukerinvolvering, samt forskningsbaserte retningslinjer for godt og engasjerende design. For å nyttiggjøres denne stadig økende kunnskapen kreves forsknings-, design-, og teknologi-kompetanse som innehas av det Helsepersonellkommisjonen beskriver som «teknologer som forstår helse- og omsorgsfag», la oss kalle disse eHelsedesignere.

Kjernekompetanse

Design av helseapper er å balansere de tre områdene helsevitenskap/medisin, teknologi/design, og brukere/brukerbehov. Det er tverrfaglig arbeid, og involverer bla. helsepersonell, forskere, interaksjonsdesignere, brukere, utviklere, og eHelsedesignere, som alle er eksperter på sine felt. Å designe er ikke «rett frem» logisk problemløsning, men en prosess som samtidig er både systematisk og kreativ mens man tvinner de metaforiske trådene sammen til en god løsning. Å drive slike prosesser, med hensyn og empati for både individ, samfunn, teknologi, og faglighet er kjernekompetansen til eHelsedesignere.

Skal man nå målene (og visjonene) for teknologibruk må man vekk fra enkeltstående utviklingsprosjekter. Det trengs helhetlig, langsiktig, faglig sterkt, og brukernært arbeid understøttet av rett kompetanse, på rett sted, til rett tid. For eksempel som for «digital læring og kompetanseutvikling», et (regionalt) senter for eHelsedesign.

Ingen oppgitte interessekonflikter