Den digitale omsorgstjenesten er viktig, og helsepersonellet må håndtere konsekvensene

DIGITALISERING AV OMSORGSTJENESTENE gir økt fleksibilitet og standardiserte registreringer. Likevel må helsepersonell forstå teknologienes innvirkning på helsehjelpen, fordi de møter utfordringer knyttet til faglige verdier, roller og arbeidsfordeling.

Digitalisering blir ofte forbundet med framtiden og videre planer, men omsorgstjenestene digitaliseres nå. Helsepersonell bruker digitale journalsystemer, oppslagstavler og meldingssystemer til å planlegge og gjennomføre pasientarbeidet. Via apper på jobbmobilen kommuniserer de med pasienter, pårørende og andre ansatte. De registrerer og dokumenterer hendelser og oppgaver og de følger opp alarmer fra trygghetssensorer.

Fordelene er mange:

• Nå slipper de å dra innom pasientenes hjem (de kan bruke digital hjemmeoppfølging).
• De behøver ikke å gå innom pasientrommene (trygghetssensorer sørger for dette).
• Det er ikke behov for å skrive løpende rapport (standardiserte registreringer er blitt normen).
• De trenger ikke å møte kollegaene i vaktskiftet (digitale rapporter tar seg av det).

Noen av systemene og teknologiene er så innvevd i arbeidet at de ikke lenger omtales som teknologier, men som arbeidsoppgaver som må gjøres - som å skrive en rapport.

KREVENDE FOR DE ANSATTE. Samtidig balanserer de ansatte de gamle arbeidsmåtenes faglige og menneskelige hensyn med uferdige brukergrensesnitt, manglende integrasjoner og behov for opplæring. Dette er krevende for helsepersonell. Manglende tid til opplæring gjør at systemene ikke sitter «i fingrene». Likevel, de fleste – ikke minst lederne – er positive til det som skjer.

Behovet for helsehjelp er stort, og helsepersonellet gir inntrykk av å ha tillitt til at de nye systemene kan hjelpe dem med å jobbe smartere.

Kort sagt: Selv om det jevnlig oppstår besværligheter som krever improvisering, fortsetter helsepersonell å håndtere den digitale omstillingen. Det ser ut som de nasjonale anbefalingene for implementering av digitale systemer i stor grad har fungert. Selv om helsepersonell ikke alltid vet hvorfor og hvordan systemene er innført, tar de dem inn i arbeidet med stor selvfølge.

KRITISKE INNVENDINGER BLIR FORT IRRELEVANTE. Men digitaliseringen kommer ikke uten konsekvenser. Dette må vi snakke om, for å møte utfordringene. Blant annet:

• Det er ikke opplagt at tiden frigjøres slik systemene forespeiler, og noen helsepersonell vegrer seg for å bruke de nye systemene, tross opplæring og faglig kompetanse.
• Det snakkes mindre om digitaliseringens uheldige virkninger for faglige verdier, kjernekompetanse, roller og arbeidsfordeling.
• Kritiske innvendinger blir fort irrelevante når helsepersonellet strever med å gi helsehjelp og omsorg i en hektisk hverdag.

TEKNOLOGIFORSTÅELSEN INN I UTDANNINGENE. I dagligtalen snakker vi om at teknologien påvirker omgivelsene. Dersom teknologiens iboende kapasiteter for endring ikke lar seg realisere, leter vi etter mangler i teknologien eller i omgivelsene for å finne forklaringen. Vi leter ikke i sammenvevingene som ikke så lett lar seg styre og dermed forutse effektene av.

Ved Fakultet for medisin og helsevitenskap på NTNU lærer vi studentene å tenke om teknologi på denne måten. I august startet tusen studenter i helsefag med emnet Teknologiforståelse. Studentene er fordelt på syv studieprogram og tre campuser.

BLIR FLINKERE PÅ ANALYSE. Studentene lærer om drivkreftene bak den raske digitaliseringen av tjenestene. Med støtte i teoretiske begreper øver de seg på å analysere sammenhengene mellom teknologiens design, strategiene for å lære og bruke dem, profesjonsutøvelse og utvikling av profesjonsfagligheten.

Den siste nasjonale e-helsestrategien beskriver helsepersonells digitale arbeidshverdag på måter vi kjenner igjen fra vår egen forskning. Strategien skal bidra til større endringsfart ved å gjøre de digitale systemene mer integrert med hverandre.

VI MÅ SNAKKE OM KONSEKVENSENE. Det kan imidlertid virke som om koblingen mellom digitalt integrerte tjenester og en bærekraftig utvikling tas for gitt. Dette mener vi er uheldig, nettopp fordi det er så fort gjort å glemme at effektene av digitaliseringen ikke springer ut av godt integrerte digitale løsninger alene, men av de utallige, varierte og detaljerte sammenvevingene.

For å møte dette trengs helsepersonell med teknologiforståelse. Da blir det også litt enklere å diskutere konsekvensene av digitaliseringen på tvers av profesjonsgrenser og tjenesteområder, i møte med teknologileverandørene, administrativ ledelse og politiske beslutningstakere.

Professor Aud Uhlen Obstfelder, NTNU
Førsteamanuensis Mads Solberg, NTNU
Forskningsleder Line Melby, SINTEF
Førsteamanuensis Randi Stokke, NTNU
Førsteamanuensis Roger A. Søraa, NTNU

Ingen oppgitte interessekonflikter