Er milliardene som er brukt et holdbart argument for å ikke skrote Helseplattformen?

Helseplattformen er en het potet i Midt-Norge om dagen. I kjølvannet av Riksrevisjonens rapport om prosjektet, stilte en kommentator i Adresseavisen spørsmålet «Hvorfor stanset de ikke opp»? Det er et meget godt spørsmål. I en lederartikkel i samme avis fra 11. oktober 2022 kunne vi imidlertid lese at tiden ikke var inne for å skrote systemet. Til det var for mye arbeid lagt ned og for store summer brukt. Dette argumentet brukes ofte om store prosjekter ute av kurs. Likevel er det ikke et gyldig argument. Poenget mitt med denne kronikken er ikke å påpeke inkonsistens i ulike kommentarer, men med utgangspunkt i dette vise hvordan vi gjennom å benytte økonomens briller faktisk kan forstå fenomenet: At man ikke trekker i nødbremsen. 

For å gå rett på sak: Dette kalles på fagspråket sunk cost-feilslutningen. Sunk cost, som vi ikke har noe godt norsk ord for, er betegnelsen på kostnader som allerede er påløpt og vi ikke kan endre uansett hva vi velger å gjøre fremover. For å sitere Klatremus: Gjort er gjort, og spist er spist. Problemet er at når det blir store beløp involvert, gjøres ofte den feilslutningen som er nevnt over: Det er ikke mulig å snu. Så hvorfor fortsetter vi å kaste gode penger etter dårlige? Det som vil være det relevante å vurdere, er hvilke alternativer vi har fremover. Dette kan være å flikke på eksisterende system, og det kan være å skrote det pågående og starte helt på nytt. Det kommer an på hva kostnaden ved de to alternativene blir fremover.

Alternativ kostnad

Løpske kostnader i Helse Midt: Mener det ikke er et umiddelbart behov for friske midler

Da står man ovenfor en ny utfordring: Hva er de relevante kostnadene for alternativene? Her begynner vi selvsagt med de pengene som går ut av nettbanken. Like viktig er de vanskelig observerbare kostnadene i form av stress, frustrasjon, møter, overtid, mindre tid til kjerneaktivitetene, men også positive effekter som bedret samhandling, kvalitet og lettere tilgang på informasjonen som presumptivt skal ligge i systemene. (For egen del observerer jeg prosjektet så vidt fra utsiden. Jeg har dog lastet ned appen HelsaMi. Der dukket min for 13 år siden avdøde far opp som nærmeste pårørende. Det gjorde meg litt ettertenksom over hvor fort årene går, men jeg tenkte også: Er det mulig?!) 

Summen av de positive og negative konsekvensene av ulike mulige valg, summeres opp og representerer de ulike veiene som kan gås. Hver vei representer det økonomer kaller den andre veiens alternativkostnader. Disse er ikke alltid rett frem å beregne. All den tid det i dette prosjektet tales om gevinstrealisering, må det imidlertid være gjort kalkulasjoner ut over prosjektets direkte betalbare kostnader. Det er ingen inntektsside her slik som en privat bedrift har. Da har man forhåpentligvis ikke gått i den fellen å anse Helseplattformen som et rent digitaliseringsprosjekt hvor det systemmessige er det altoverskyggende. Mange prosjekter glemmer at slike prosjekter vel så mye berører personer så vel som organisasjonen, og systemet er strengt tatt bare er et virkemiddel og ikke et mål. Men det er systemet som i første instans fører til penger ut av nettbanken, og da får gjerne det hovedoppmerksomheten.

Bekreftelsesfellen

Så tilbake til det innledende spørsmålet, hvorfor iverksettes prosjekter som det advares mot i forkant og i dette tilfellet definitivt underveis? Det er en rekke beslutningsfeller man kan gå i. En av disse er bekreftelsesfellen, hvor beslutningstaker søker informasjon som støtter de vurderinger man har når man går inn i prosjektet, mens motstridende fakta ignoreres. En annen er innrammingseffekten som innebærer måten et prosjekt presenteres på, og da med vekt på de positive sidene. Disse effektene kan være et utslag av opportunisme, dvs. at egeninteressen styrer i form av at man gjør det som er best for en selv her og nå. Egeninteressen kan bunne i at man har så lyst til å gjennomføre et prosjekt da det oppfattes som prestisjefylt, eller det kan være økonomiske motiver som ligger bak. Det kan også skyldes at vi nøkternt sett innehar ulike grader av rasjonalitet, dvs. i hvilken grad vi er i stand til å gjøre fornuftige valg. Noen og enhver skulle vel trent litt jevnere, lest litt mer og spist mer grønnsaker.

Jeg vet ikke om det er rett å skrinlegge Helseplattformen i sin nåværende form. Men at det er brukt 6,7 milliarder så langt, ja, det er, i mangel av et bedre uttrykk, mildt sagt irriterende, men noe gyldig argument for å konkludere med at det er derfor prosjektet skal gå videre, er det ikke. Gjort er gjort, og spist er spist.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Riksrevisoren om Helseplattformen: – Det meste av det som kunne gå galt, gikk dessverre galt