Å bruke Helseplattformen er som å sitte på en sykkel der styret og forhjulet går hver sin vei
Det eneste som er sikkert er at man aldri kommer til å sykle like raskt som på en vanlig sykkel.
Annonse kun for helsepersonell
Torsdag kom Riksrevisjonen med en slående dom over anskaffelsen og innføringen av Helseplattformen i Midt-Norge. Jeg sitter igjen med gapet mellom realitetene i sykehuset og fortellingen som ble fortalt og fortsatt ønskes fortalt i styrerom og departement. Det er liten vilje til å erkjenne at man har brukt flere milliarder kroner på et system som ikke fungerer og aldri vil nå sitt politiske mål: Én innbygger, én journal.
Gjennom de fire siste årene har jeg brukt tre andre journalsystem i sykehus. Frem til august i år Dips Arena. Til tross for medieomtalen og tilsynsrapportene som hadde blitt publisert, ble jeg lamslått av møtet med Helseplattformen. Sammenlignet med alle andre journalsystem jeg har brukt, er det å bruke Helseplattformen som å sykle på en sykkel hvor hjulet går motsatt av styret. Det er vanskelig, du går lett på trynet. Det eneste som er sikkert er at man aldri kommer til å sykle like raskt som på en vanlig sykkel.
Uholdbar økonomi
Det Helse Møre og Romsdal sitter igjen med, er en uholdbar økonomisk situasjon. Underskuddet for 2024 nærmer seg 6 prosent av totalbudsjettet. Til sammenligning ville dette tilsvart i underkant av 1 milliard kroner for Helse Bergen. Smidigere og mer effektiv drift, løpe raskere og jobbe smartere, er et stadig fjernere ideal når vi blir satt til å gå i sykehuskorridorene med et traktordekk på slep.
Annonse kun for helsepersonell
Er det så farlig? Ja! Kostnaden faller til syvende og sist på befolkningen. Redusert tilbud enten via nedskjæringer eller personellflukt. Flukten fra Helseplattformen – rett og slett fordi man ikke orker å arbeide i den hverdagen Helseplattformen har gitt.
Vi opplever å bli satt sjakk matt av et styringssystem hvor investeringer skal dekkes inn over drift, dårlige beslutninger og manglende økonomisk handlingsrom. Foretaksstyrer i begge nivå som ikke har evnet å sette foten ned og politikere som har betraktet det hele fra orkesterplass.
Vi trenger politisk vilje og mot
Det politiske ordskiftet både før og etter Riksrevisjonens rapport har vært forutsigbart. Fløyene hever stemmen og styringspartiene sitter stille i båten. Statsråder skjermer seg bak leveggen Foretaksmodellen.
Én innbygger, én journal er en politisk bestilling med Helseplattformen som resultat. Det vi trenger videre, er politisk vilje og mot. Politisk vilje og mot til å ta konsekvensene av at Helseplattformen har vært et alvorlig feilsteg. Politisk vilje til å bære de irreversible kostnadene som allerede har løpt, og er tapt. «Sunk cost». Politisk mot til å avskaffe Helseplattformen og la oss få et fungerende arbeidsverktøy som landet ellers.
Å sitte stille i båten er også et valg. Det er til nå brukt minst 6,6 mrd. i kjøp og innføring, prisen til et middels stort lokalsykehus. Gjeldende overslag er 800 millioner i årlige driftskostnader på regionsnivå. Dette for et system som bidrar til økt pasientrisiko, mindre effektiv helsehjelp og personellflukt. Man er i praksis i ferd med å opprette en bomring rundt sykehusene i Midt-Norge. En bomring hvor valutaen ikke er kroner og øre, men pasienters prognose, liv og helse.
Kontroll- og konstitusjonskomitéen vil når tiden er inne granske det som har vært. Det er helseministeren, regjeringen og til slutt Stortinget som må ta ansvaret for veien videre.
Vis mot! Ta ansvar!
