– Saniteten har vært drevet relativt uforandret siden andre verdenskrig

«Fremtidens sanitet – effektiv ressurs i Forsvaret og totalforsvaret» ble publisert mandag. Rapporten er en del av prosjekt 1609 «Saniteten mot 2040», som har som hovedformål å bidra til at sanitetsvirksomheten tilpasses fremtidens oppgaver.

I arbeidet med rapporten har forskerne sett på flere sider ved saniteten.

Thor Engøy, sjefsforsker i Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og en av fire forfattere av rapporten, sier det kommer et par rapporter til i det som er et tre-års prosjekt som ble startet i 2021.

– Målet er å komme frem til en måte å bygge saniteten på. Hvordan vi skal dekke gapene og bygge ny struktur. Denne rapporten er en del av kunnskapsgrunnlaget det arbeidet skal bygge på. Vi vil jobbe frem forskjellige konseptuelle alternativer.

Dårlig forberedt på nye trusler

Rapporten beskriver at med gjeldende strukturutviklingsplan vil saniteten i 2028 bestå av de samme kapabiliteter som i 2005. Videre står det:

«Hverken sanitetens eller helsevesenets samlede ressurser er dimensjonert for å håndtere pasientvolumene ved større nasjonale kriser og i krig.»

– Saniteten har vært drevet relativt uforandret siden andre verdenskrig, det er grunnlaget for å sette FFI på dette, sier brigader Petter Iversen, sjef for Forsvarets sanitet sier til Dagens Medisin.

Iversen sier det aldri har blitt foretatt en gjennomgang av fremtidige analyser for å bygge avdelinger med et fremtidsperspektiv i Forsvarets sanitet. Gjennom FFI sitt arbeid vil man se på hvordan man kan innrette saniteten for å støtte forsvaret best mulig.

Mangel på operasjonalisering

– Thor Engøy, hvordan vil du beskrive dagens tilstand av Forsvarets sanitet?

– Den er veldig begrenset og har knapt nok mulighet til å løse primæroppdraget i krig. Saniteten er, og det er viktig å understreke, en del av det norske helsevesenet. Og det er helsevesenet som skal forestå avansert og langvarig behandling på norske sykehus for skadde soldater.

Sjefsforskeren sier koordineringen og forutsetningen for å kjenne problemet mangler hos dem som er mottakere. Han mener at det viktigste å ta tak i er å definere hva som er oppgavene i det store bildet og hvordan man skal håndtere dette i fellesskap.

– Man vet ikke hvordan man skal få den nødvendige samhandlingen til å virke i praksis.

Han sier det er en mangel på operasjonalisering av totalforsvarsprinsippene, og viser til konkret samhandling; for eksempel hvordan flytte pasienter fra et sted til et annet og hvem som tar avgjørelsene om hvor de skal, ikke er tilstrekkelig beskrevet.

– Det vil være en stor mangel hvis krisen inntreffer.

Totalforsvaret handler om hvordan alle landets ressurser kan tas i bruk for å forebygge, planlegge for, og håndtere kriser i fredstid, krisetid, væpnet konflikt og krig.

I rapporten står det: «Den delen av totalforsvarets struktur som saniteten og helsevesenet skal samhandle i, fremstår som vag og ad hoc-preget. Dagens samhandlingskonsept for sivil-militær helseinnsats i totalforsvaret er basert på koordinering og liaisonering, og i svært liten grad gjennom tydelige ledelses- og styringslinjer.»

Iversen sier tror det er et resultat av et Europa i dyp fred i mange år.

– Samhandlingen og samarbeidsstrukturen var god og under utvikling frem til 1990-tallet, da var det gode bånd mellom det sivile og militære, men siden er det blitt fokus på andre oppgaver både på sivil og militær side.

Engøy sier det må på plass mer regelmessig samhandling mellom saniteten og helsevesenet i det daglige slik at man får utarbeidet og testet ut samhandlingsprosedyrer som fungerer.

– Må gå opp samarbeidene på nytt

Sanitetssjef Iversen sier rapporten setter fokus på det Forsvarets sanitet har sett for seg, at utfordringer- både militære og sikkerhetspolitiske må løses i samarbeid med det sivile samfunnet og dets ressurser.

– Utfordringen er et felles ansvar og å spre oppgavene. Vi er helt avhengige av et fungerende helsevesen, saniteten har ikke anledning til å ta et gjennomgående og helhetlig ansvar innenfor helse.

Han viser til at krigen i Ukraina rammer både sivile og militære mål, inkludert helseinstitusjoner. Konflikten blir en felles nasjonal krise og alle nasjonens ressurser må nyttes for å bekjempe en aggressor, helsevesenets kapasiteter og ressurser er viktig i så måte.

– Forsvaret er betydelig nedskalert bare i løpet av de siste par tiårene. På 1990-tallet hadde vi 50 feltsykehus, nå har vi en håndfull. Forsvaret er preget av perioden med et «innsatsforsvar» hvor vi fokuserte på operasjoner i utlandet.

– Nå er vi der at vi har en sikkerhetsutfordring her hjemme igjen, og vi må gå gjennom status. Saniteten har i dag begrensede kapasiteter og kapabiliteter, men vi kan gi fagmilitære råd til beslutningstakerne og finne måter å utnytte felles ressurser på en best mulig måte. Forsvaret kan ikke isolert sett løse de oppgavene, saniteten i Forsvaret er avhengig av at vi og helsevesenet ser på ressursene våre på tvers sivilt-militært.

Iversen påpeker at områder hvor det er behov for samhandling og samarbeidsstruktur har det i perioden etter den kalde krigen vært mindre kontakt mellom sivilt helsevesen og Forsvaret med tanke på beredskap, dette er nå endret og samarbeid/felles utfordringer er satt som fokusområder og samarbeid rundt situasjonsforståelse og ansvar iverksatt.

Han sier det nå er behov for å videreutvikle samhandlingen med blant annet Helsedirektoratet, de regionale helseforetakene og primærhelsetjenesten.

– Disse samarbeidene må gås opp på nytt for å skape en felles situasjonsforståelse. Forsvaret har et godt samarbeid med Helse Nord RHF, et konkret beredskapssamarbeid med tanke på de sikkerhetspolitiske utfordringer og militært nærvær som er i den delen av Norge. Vi oppfatter også at tilsvarende øvrig godt samarbeid med de andre RHF-ene også er i gang.

«Preges av en generell teknologisk umodenhet»

Forskerne anbefaler Forsvarets sanitet å digitalisere både arbeidsprosesser og informasjonsdeling i langt større grad enn hva som er tilfellet i dag, og uttaler at saniteten må komme i gang med en strategi for digitalisering.

«Symptomer på teknologiangst sees både på ledelsesnivå og i fagmiljøer. Det er en påtakelig mangel på strategi for digital overgang.» står det i rapporten.

Engøy sier digitaliseringsarbeidet ikke kan vente.

– Arbeidsprosessen er fremdeles analog-preget, det er behov for en betydelig grad av digitalisering. Det er en forutsetning for samarbeid med den sivile siden. Man må kunne dele informasjon og man må være godt koordinert. Man må se hva den sivile helsetjenesten trenger av informasjon og legge til rette for å dele det.

Sanitetssjefen mener rapporten er beskrivende og dekkende for status på den teknologiske siden.

– Det finnes betydelige teknologiske og digitale verktøy som kan utnyttes bedre. Det er verktøy for evakuering, logistikk, distribuering av medisin og mer. Det er mange muligheter som vi må se på hvordan vi kan utnytte bedre.

– Vil dere gjøre noe med dette nå?

– Det vi setter i gang med umiddelbart er å se på hva dette betyr for oss, og hva vi kan gjøre innenfor vårt handlingsrom. Deler av handlingsrommet er begrenset, men vi må utnytte de mulighetene vi har. Vi kan ikke vente i årevis og bare beskrive konsekvenser av å ikke henge med i den teknologiske utviklingen.

Han sier at en del av utfordringen for teknologisk medisin er skader forårsaket av militær vold.

– Det resulterer ofte i store, åpne skader som man sjeldent ser i det sivile liv. Det er en utfordring som går inn i en annen utfordring, behovet for spesialister versus behovet for generalister. Saniteten har et behov for personell med bred og generell kompetanse, som samtidig kan avansert behandling.

Beredskap og internasjonalt samarbeid

I rapporten beskrives det et behov for å vri beredskapen fra «Just in time» til «Just in case».

«Just in time» beskriver at man bestiller noe når man ser et behov, at man ikke har alt av utstyr og tjenester tilgjengelig. Det krever imidlertid at alle kontrakter oppfylles hele veien.

Med «Just in case» har man på kritiske områder noe på plass og kan «starte med» hvis krisen inntreffer.

– Beredskap er en utfordring som Forsvaret nok ikke kan stå for helt alene. Norge som nasjon er et lite marked, det vil være et behov for samarbeid utover landegrenser også når det gjelder beredskap. Dette er et kontinuerlig arbeid med våre samarbeidspartnere, både sivilt og med andre lands saniteter. Verden er i endring, dette prosjektet kommer «just in time», sier Iversen.

FFI anbefaler at saniteten inngår flere samarbeidsavtaler med andre nasjoner, en trend innenfor sanitetsvirksomhetene i flere NATO-land.

Engøy sier slikt samarbeid kan være med på fylle gap i egen kapasitet.

– Det kan blant annet handle om avtaler om at pasienter kan behandles andre steder. Slikt samarbeid er en mulighet til å holde beredskapen på et rimelig nivå.