God ledelse er avgjørende for å takle utfordringene med IT innen helse

Teknologi har i mange år vært ansett som viktig for å effektivisere og kvalitetssikre helsevesenet. I deler av helsevesenet er teknologi uomstridt positivt, for eksempel innen operasjonsteknologi, avanserte blodanalyser og bildediagnostikk. Det finnes også mange lovende initiativer innen for eksempel kunstig intelligens og sensorteknologi. Utgangspunktet er at man ønsker å forbedre helsetjenestene. Men så viser mange initiativ, for eksempel Helseplattformen og det forkastede Akson-prosjektet, at muligheter og erfaringer med IT-løsninger i helse ofte i beste fall er varierende og motstridende.

Helse-IT, et flokete problem?

Følger man diskusjonene på området er én utfordring at man ikke er enige om hva som er problemet/problemene. Personvernet og regelverket generelt har blitt pekt på som problemet, kanskje spesielt fra de som leverer IT-løsninger. Samtidig er helsearbeidere skeptiske til å endre regelverket for å gjøre det mer digitaliseringsvennlig, de mener at systemer ikke passer til oppgavene de skal utføre, og det er motstand mot teknologi i helsevesenet. Dårlige digitale journalsystemer og digitale løsninger har blitt pekt på som utfordrende fra forskningssiden. Mens leverandører av løsninger peker på uforutsigbarhet og manglende finansiering som begrensende. Noen mener at lav digital kompetanse hos offentlige ledere er problemet.

Med så mange mulige problemforståelser blir løsningsforslagene også varierte. Journalleverandører peker på økt offentlig investeringsvilje. I tråd med teknologileverandørers ønske kan det bli oppmykninger i reglene om blant annet taushetsplikt. Deling av journalsystemene i flere deler, bedre tilpasset regelverk, bedre brukeropplevelse i de tekniske løsningene, fjerning av systemet med to forvaltningsnivåer og selvstendige helseforetak, kunstig intelligens og bedre informasjonsflyt mellom systemer er eksempel på andre mulige løsninger.

Helsevesenet i Norge er åpenbart enormt komplekst, der egenskaper hos pasienten selv og helsetjenestene bestemmer hvorvidt pasienten får tilgang til tjenestene. I tillegg er det stor variasjon i hvilke tjenester som leveres, hvordan de leveres, og hvor de leveres. I slike systemer med høy kompleksitet og stor variasjon opplever man flokete eller gjenstridige problemer (såkalte wicked problems). Rittel & Webber publiserte i 1974 artikkelen “Dilemmas in a general theory of planning”, der de oppfordret til å gå bort fra generelle løsninger i det moderne pluralistiske samfunnet, siden moderne problemer er basert på at sosiale grupper i økende grad er heterogene og har ulike ambisjoner, verdier og perspektiver. Noe som medfører at problemer ikke enkelt kan løses på en måte som tilfredsstiller alle.

Hvis vi bruker rammeverket om flokete problemer som utgangspunkt for å se på IT i helsevesenet får vi noen interessante perspektiver i debatten; det er ikke mulig å definere eksakt hva problemet er med IT-løsninger i helse, og da finnes det ikke én enkelt løsning som vil fungere for alle interessenter. Dette medfører at IT-løsninger man utvikler for å løse problemer i helse ikke er riktige eller feil, de er bare gode eller dårlige for ulike interessenter eller ulike problemer. Videre er alle forsøk på løsninger «engangsoperasjoner»; resultatene kan ikke enkelt gjøres om og man kan ikke lære gjennom prøving og feiling. Siden helsevesenet i seg selv er flokete så vil IT-løsninger i helse også være flokete, samtidig som IT-løsningene man introduserer kan gi andre flokete problemer. I tillegg spiller uenigheten inn, sammen med maktforholdene. Hvilke løsninger som utvikles vil være avhengig av hvem man hører på og hvem som bestemmer. Usikkerheten dette fører til kompliserer ytterligere alle forsøk på å forstå og løse problemene.

Dette er gjenkjennbart i forhold til debatten rundt IT-løsninger i helse og i resten av velferdssystemet. Konsekvensen av flokete problemer er at sluttbrukerne (behandlere, pasienter, pårørende og andre interessenter) forholder seg til IT-løsninger som i beste fall er fragmenterte, i beste fall bare delvis støtter pasientforløp og gir begrenset grad av effektivisering og kvalitetssikring.

Er det mulig å gjøre noe med flokete problemer?

Rammeverket rundt flokete problem er ikke bare dystopisk og brukbart for å peke på problemer og hvor uløselige de er. Flere forskere har pekt på noen muligheter for å håndtere dem, om enn ikke løse dem. Head & Alford foreslår systemtenking, samarbeid og lederrollen som viktige tiltak for å løse opp i flokene.

Systemtenking handler om å prøve å kartlegge så mye av sammenhengene bak problemene og prøve å finne de grunnleggende årsakene. Dette løser ikke noe i seg selv, men danner grunnlag for å lykkes med de andre tiltakene. Et eksempel på en rotårsak kan være at opplysninger som kunne vært interessant å ha tilgang til i ulike deler av helsetjenesten ligger spredt i mange ulike databaser i og utenfor helsevesenet med fragmentert tilgang for sluttbrukere. Samarbeid om IT-løsninger og gode ledere vil derfor gi særlig verdi så lenge tilgangen er fragmentert. En annen rotårsak kan være at vi prøver å bruke IT til å telle, summere, standardisere, analysere og konkludere. En slik kvantifisering står i kontrast til livene våre både innenfor og utenfor helsevesenet, som i stor grad er subjektive og kvalitative.

Samarbeid kan i rammeverket for flokete problemer handle om at interessentene jobber sammen om løsninger for å gi tilgang til data der de skal brukes. Det er svært vanskelig å forestille seg at man skal klare å skaffe seg full tilgang til alle typer relevante opplysninger i alle databaser i og utenfor helsevesenet i overskuelig fremtid. Men innenfor helsevesenet hadde det ihvertfall vært en interessant tilnærming at våre helseopplysninger kunne vært samlet på et sted, f.eks. på www.helsenorge.no. Så måtte de med tjenestlige behov hentet og levert oppdaterte opplysninger der. For å påvirke den andre rotårsaken ville et tett og forpliktende samarbeid mellom interessenter for å utvikle og implementere IT-løsninger tilpasset sluttbrukeres behov vært et mulig tiltak. Vi må erkjenne at vi i dag er et godt stykke fra å få dette til i Norge.

Vi mener at Head og Alfords forslag om ledere som stimulerer til tilpasningsarbeid er avgjørende for å takle de flokete problemene med IT i helse. Ledelse handler i denne sammenhengen om å utnytte den samlede kunnskapen til alle involverte og fremme samarbeid mellom dem. Når problemene er så komplekse og interessentene så mange og varierte som de er på dette feltet kan ikke lederne alene besitte all nødvendig kunnskap for å ta avgjørelser rundt å takle dem. Med identifiserte rotårsaker som et utgangspunkt er lederes hovedoppgave å samle de ulike interessentene og tilrettelegge for samarbeid for å utnytte den samlede kunnskapen for å takle flokete problemer innen helse-IT.

Interessekonflikt: Jo Inge Gåsvær er ansatt i Carasent Norge AS og jobber deltid med utvikling og implementering av en web plattform koblet med selskapets journalsystemer. Dette er også interessefeltet i hans forskning. Ellers ingen.

Referanser:

1. Levesque J-F, Harris MF and Russell G. Patient-centred access to health care: conceptualising access at the interface of health systems and populations. International journal for equity in health 2013; 12: 1-9. DOI: https://doi.org/10.1186/1475-9276-12-18.

2. Rittel HW and Webber MM. Dilemmas in a general theory of planning. Policy sciences 1973; 4: 155-169. DOI: https://doi.org/10.1007/BF01405730.

3. Head B and Alford J. Wicked problems: Implications for policy and management. In: Refereed paper delivered to the Australasian Political Studies Association Conference 2008, pp.6-9.

4. Alford J and Head BW. Wicked and less wicked problems: a typology and a contingency framework. Policy and society 2017; 36: 397-413. DOI: https://doi.org/10.1080/14494035.2017.1361634.