Studie: «Gjør det selv»-algoritmer holdt blodsukkeret stabilt tre timer lenger

Et såkalt «gjør det selv»- system, kalt OpenAPS, ble utviklet av pasienter med diabetes og ble delt fritt som et åpen kildekode-system i februar 2015. 

Siden den gang har flere slike systemer blitt utviklet, og til tross for en mangel på regulatorisk godkjenning, har disse blitt tatt i bruk av omtrent 2500 pasienter med diabetes globalt, ifølge en ny studie publisert i New England Journal of Medicine.

Det finnes automatiserte kommersielle systemer i dag, men åpen kildekode er mer avansert når det gjelder muligheten til å arbeide med algoritmen som styrer insulintilførselen.

De er dermed mer automatiserte enn de hybride «closed loop» systemene, eller «lukket sløyfe»-insulinbehandling, hvor man må legge inn mengden karbohydrater for at algoritmene skal klare å beregne riktig mengde insulin. 

Effektivt om natten

I den randomiserte, kontrollerte multisenterstudien skulle deltakerne bruke enten et åpen kildekode-system, eller en sensorforsterket insulinpumpe, og pasientene som deltok var mellom syv og sytti år. 

For pasienter i AID-gruppen var blodglukosen innenfor målområdet i tre timer og 21 minutter mer per dag sammenlignet med pasientene i kontrollgruppen. 

– Det er mange pasienter med type 1-diabetes eller foreldre av slike pasienter i Norge som er smarte IKT-folk og har laget «gjør det selv»-algoritmer for subkutan måling av glukose, som gir innputt til subkutan levering av insulin via en pumpe. Disse har savnet studier av «åpen kilde»-algoritmer som muliggjør individualiserte algoritmer som ikke finnes i kommersielt tilgjengelige insulinpumper, sier Tore Julsrud Berg, overlege og professor ved Oslo universitetssykehus (OUS) og Universitetet i Oslo (UiO), til Dagens Medisin.

Berg sier at studiene på «closed loop» nesten uten unntak er utført av eller finansiert av utstyrsprodusentene med utstyr som i stor grad er lukket for justering av algoritmer.  

Studien beskriver at åpent tilgjengelige algoritmer ser ut til å være effektive, særlig om natten, og trygt for bruk i en relativt representativ gruppe barn og voksne med type 1-diabetes, forklarer Berg. 

Et tankekors

– Det hadde vært interessant hvis de også hadde en kontrollgruppe som brukte et kommersielt tilgjengelig «closed loop»-system med i hovedsak lukket algoritme. At mye av forskjellen i tid for glukose innen målområdet skyldtes at kontrollgruppa falt i denne parameteren svekker studien noe. 

Det er, ifølge Berg, et tankekors at i behandling av type 1-diabetes i Norge de siste 50 årene har oppegående pasienter nesten alltid ligget foran rådende medisinsk behandling. 

– At pasienter justerte hurtigvirkende insulin ble beskrevet som intoksikasjon tidlig på 1980-tallet. Å justere langsomtvirkende insulin fra dag til dag på kveldstid, for å unngå nattlig hypoglykemi for eksempel etter fysisk aktivitet, anbefales ikke da det ikke er gjort i insulinstudier, som har hatt som mål for industrien å vise at nyere insuliner er litt bedre enn gamle.

– Kanskje er det slik at organisasjoner, helsevesenet og forskning hemmes i utvikling av persontilpasset medisin ved at de er for bundet opp av midler fra utstyrsprodusentene? spør Berg.