Mener tilbud om livsstilshjelp bør differensieres

ARENDAL (Dagens Medisin): Det anslås at rundt 230-250.000 nordmenn har type 2-diabetes. Den kroniske stoffskiftesykdommen karakteriseres ved høye glukosenivåer i blodet, er forbundet med alvorlige komplikasjoner som for eksempel hjerte-kar-sykdommer. Det er kjent at overvekt, fedme og kosthold er risikofaktorer for å utvikle type 2-diabetes – men spørsmålet er hvordan personer i risikosonen kan motiveres til å legge om sine vaner.

Forsker Ingrid Sørdal Følling ved NTNU mener at nivådeling i tilbud fra kommunene kan være en måte å nå ut til personer med behov for tettere oppfølging.

Følling jobber som forsker ved Senter for fedmeforskning ved St. Olavs hospital og nylig publiserte hun, sammen med kolleger, funn fra en fersk studie i tidsskriftet BMC Public Health.

– Artikkelen handler om tidligere livserfaringer og sosiale forholds påvirkning på personer når de skal gjøre endringer i levevaner. Vi hadde 49 intervjuer med deltakere som hadde vært med på tilbud hos frisklivssentraler, forteller Følling.

Frisklivssentraler er en del av den kommunale helsetjenesten som tilbyr et strukturert oppfølgingstilbud innen blant annet fysisk aktivitet og kosthold.

– Et gap i forutsetningene

Forskerne har gjort kvalitative intervjuer med personene som deltok i opplegg på frisklivssentralene. 

I artikkelen har forskerne sammenlignet to ulike grupper: En gruppe personer med høy risiko for å utvikle type 2-diabetes som forskerne selv hadde selektert og invitert til å delta i studien og en gruppe personer som var henvist til frisklivssentral fra sin fastlege.

– Vi så at den siste gruppen hadde færre ressurser enn dem vi fikk med inn i studien gjennom frivillig deltakelse, sier Følling. 

– Gruppen som ble henvist av fastlegen hadde flere negative livshendelser, dårlige barndomsopplevelser eller andre sosiale relasjonelle problemer i voksen alder, som for eksempel mobbing eller psykisk sykdom i familien. Deltakerne som ble invitert inn hadde mer ressurser i nærmiljøet sitt som de kunne bruke for å få til endringer og var mer motivert.

Forfatterne beskriver som begrensninger ved dataene at det var en overvekt av kvinner i gruppene, samt at det var yngre deltakere i gruppen med personer som var henvist fra lege. 

Det fremgår også at dataene fra studien ble samlet inn for fem til syv år siden, men forfatterne viser til at organiseringen av frisklivssentralene ikke er endret de siste ti årene.

«Turbulent liv»

Det fremgår i artikkelen at flere av deltakerne som ble henvist av egen lege beskrev sitt eget liv som «ganske turbulent» og opplevde at de hadde lite selvtillit som voksne på grunn av tidligere opplevelser. 

På den andre siden beskrev deltakerne som selv meldte seg frivillig til studien i stor grad sine liv som gode og stabile.

Nivåforskjell

Følling mener at studieresultatene tyder på ressursene i helsetjenesten kan innrettes annerledes.

– Det må legges inn ressurser på dem som trenger det mest, som har dårligere forutsetninger for å gjøre endringer. De som har mer ressurser kan kanskje i større grad ta tak og gjøre endringer på egen hånd.

– Hvordan bør man gjøre det?

– Det bør kanskje være en nivåforskjell i tilbudet. Dem som kommer og er motivert, kan gjøre endringer selv. Dem som kanskje ikke har familie eller andre rundt seg, må kanskje få mer psykososial oppfølging, være med i gå-grupper eller at det dannes en sosial gruppe som hjelper dem med å gjøre endringer.