Vil optimalisere transplantasjon av Langerhansk øyvev

BARCELONA: Insulinmangelen hos personer med type 1-diabetes skyldes at de insulinproduserende betacellene i Langerhansk øyvev i bukspyttkjertelen er borte.
Brunalger fra norskehavet
Stipendiat og overingeniør ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin ved NTNU, Ingrid Katrin Hals, forsker  på en metode som kan gjøre forholdene for transplantasjon av Langerhansk øyvev best mulig: 
Ved hjelp av humant øyvev fra avdøde donorer har Hals sammenlignet Langerhansk øyvev som er innkapslet i såkalte alginatkapsler, med øyvev som ikke er kapslet inn.
Alginat, som kapselen er laget av, produseres i brunalger i norskesjøen. Den er utviklet ved NTNU i Trondheim, mens det humane øyvevet blir flysendt fra et laboratorium i Chicago i USA til Hals´ laboratorium i Trondhjem.
Sensitivt øyevev
– Det Langerhanske øyvevet er svært sensitivt for oksygenmangel, fordi det er avhengig av oksygen for å kunne bryte ned sukker og skille ut insulin – som er øyvevets hovedoppgave, forteller Hals.
 – I forbindelse med transplantasjon kan det være stor grad av oksygenmangel etter at øyvevet er transplantert inn i pasienten, forteller Hals, som presenterer sin poster på forskningen på EASD2013.
Øyvevet puttes inn i kapselen for å beskyttes mot ødeleggelser fra immunforsvaret til pasienten som mottar vevet. 
Har kapselen negativ effekt?
Målet med forskingen er å se om kapselen har negative effekter på vevet.
– Vi har sett på levedyktighet og funksjon etter at vevet er dyrket under vanlige forhold med normal oksygenkonstantrasjon i  laben - og sammenlignet med hva som skjer når man dyrker vevet under forhold med lite oksygen, sier hun.
 – Når man kapsler det inn, vil avstanden fra øyvevet og til oksygenet utenfor bli lengre. Vi vet ikke om denne avstanden har noe å si. Noen studier tyder på det – andre ikke.  Vi finner i vår studie at kapselen ikke har noen negativ effekt, sier hun.
Utprøvd på minst èn pasient.
 – I utgangspunktet har man kapselen for å beskytte øyvevet mot nedbryting fra immunreaksjoner i pasienten. I kapselen er det veldig små porer som oksygen, glukose og næringsstoff kan komme inn til vevet gjennom,  samtidig som insulin går ut av kapselen og ut i blodbanen til pasienten.
I dag er transplantasjon med kapsel utprøvd på minst èn pasient. – Denne pasienten hadde det bra en kortere periode, men måtte tilbake på vanlige medisiner etter hvert.
Lengre frem i tid håper Hals og kollegene å gjøre diabetespasientene friske når de får transplantert Langerhansk øyvev.
–  Per i dag må disse pasientene gå på livslang medisinering for å unngå at det transplanterte øyvevet blir brutt ned og ødelagt. En av bivirkningene er at selve øyevevet kan angripes. En slik transplantasjon fungerer bra på kort sikt, men dårligere på lang sikt.
Over halvparten av transplantert øyvev dør
Det er stor dødelighet av øyvev – like etter transplantasjonen dør over halvparten av det som blir transplantert.
En av årsakene til dette er oksygenmangel.
Også i en annen studie som ble presentert på kongressen denne uken, ser Hals etter måter å behandle vevet på før det skal transplanteres, for å gjøre det mer motstandsdyktig mot de lave oksygeniske forholdene som oppstår etter transplantasjonen.
–  En måte å gjøre dette på, kan være å redusere sukkerinnholdet i dyrkingsmediet, forteller hun.
Her har Hals ikke brukt humant øyvev, men en cellelinje som er laget fra rotte-øyevev, og da kun de cellene som produserer insulin.
Cellene får slappe av og hente seg inn
– Grunnen til at man reduserer glukoseinnholdet er for å få ned metabolismen, slik at cellene går på lavgir og «slapper av litt». Spørsmålet er om de da greier å hente seg mer inn etter en periode med lite oksygen, sier Hals.
Hals og kollegene fant at det var en tendens til at dette kunne ha effekt.