Dette kan være fremtiden for behandling av type 1-diabetes

Onsdag ble det under årets digitale EASD-kongress holdt en sesjon ved navn «What is the future of type 1 diabetes treatment?». Der gjennomgikk Björn Eliasson, professor ved avdeling for molekylær og klinisk medisin ved universitetet i Gøteborg, funn fra flere ulike studier om tilleggsbehandling man kan gi til pasienter med type 1-diabetes utenom insulin.

– SGLT2-hemmere må brukes veldig forsiktig
SGLT2-hemmeren dapagliflozin er nå godkjent i EU, og dermed også i Norge, som behandling av type 1-diabetes. Foreløpig er denne typen behandling for type 1-diabetes ikke godkjent for blåresept-refusjon i Norge. Denne indikasjonen er foreløpig ikke godkjent i USA.

– Fordelen med SGLT2-hemmere i behandlingen av type 1-diabetes er god vektreduksjon på 3-4 kilo. Nedgangen i HbA1c (langtidsmåling av blodsukker red.anm.) er mer moderat, ned 0,4 prosent. Men det er ikke gjort store utfallsstudier på dette, sånn man har gjort i hjerteinfarkt-studier. Eliasson konkluderte med at SGLT2-hemmere må brukes veldig forsiktig, og at andre behandlingsmetoder, som ikke-farmakologiske livsstilstiltak, vevsglukosesensorer og bruk av insulin og insulinpumper er viktigere for denne pasientgruppen, sier Tore Julsrud Berg, professor og overlege ved Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus. Han forsker på type 1-diabetes, og fulgte spent med på onsdagens sesjon.

Mye høyere risiko for ketoacidose
Han peker videre på at faren med, og nedsiden til bruken av SGLT2-hemmere er at risikoen for ketoacidose (syreforgiftning red.anm.) og genitale infeksjoner blir tre ganger høyere.

– Og det er en viktig nedside, for ketoacidose er en potensielt livstruende tilstand. Eliasson påpekte videre at det kan bygges opp mange opplæringstiltak og retningslinjer for pasientene ved bruk, men at man ved å legge like mye energi inn å lære god bruk av insulin og andre livsstilstiltak, vil kunne gå mer ned i vekt og HbA1c-tall, sier han. 

Ifølge Julsrud Berg skal man også passe på vektnedgangen som oppnås ved bruk av SGLT2-hemmere.

– Det kan nemlig føre til at pasientene trenger mye mindre insulin, og faren er at dosen kan bli så lav at det igjen øker faren for ketoacidose.

GLP-1-analoger passer ikke for de fleste
Ved bruken av GLP-1-analoger kunne Eliasson også vise til god vektreduksjon på 3,5 kilo, og et veldig svakt fall i HbA1c på 0,2 prosent. Julsrud Berg peker på at vektnedgangen ved bruk av GLP-1-analoger i motsetning til SGLT2-hemmere kan sees på som en bivirkning.

– Det er fordi det kan gi raskere bevegelighet i tarmen, malabsorpsjon (dårligere oppsuging av karbohydrater i tynntarmen red.anm.), løsere avføring og kvalme, som igjen gjør at folk spiser mindre.

Eliasson var under sitt foredrag klar på at GLP-1-hemmere for de aller fleste ikke har en plass i behandlingen av type 1-diabetes.

– Det var som forventet, og jeg er enig i den uttalelsen, sier Julsrud Berg.

Metformin gir gastrointestinale bivirkninger
Når det gjelder metformin, har man i det studiematerialet som i dag er tilgjengelig ikke funnet noen effekt på HbA1c, men man har sett en vektreduksjon på 1,1 kilo.

– Behandlingen gir en noe lavere insulindose, men det gir samtidig gastrointestinale bivirkninger, som luft i magen og løs avføring. Det kan dermed ha samme effekt som GLP-1-analoger, med dårligere oppsuging av karbohydrater i tynntarmen, sier Julsrud Berg, og legger til:

– Metformin er et medikament vi kjenner godt, og har ingen kjente bivirkninger utover dette. Eliasson stilte spørsmål ved om vi kan gi metformin til de med type 1-diabetes som er overvektige. Han sa at det ikke er skadelig, men viste igjen til at livsstilstiltak er mer effektivt.

Amylin: Veldig dyrt og lite brukt
Den svenske professoren kom under sitt foredrag også inn på stoffet amylin, som er godkjent i USA, men ikke i Europa.

– Amylin hemmer magetømming og frigjøring av glukagon, og gir en vektreduksjon på cirka 2 kilo. Det senker også HbA1c noe, men der hadde ikke Eliasson konkrete tall. Nedsiden er at Amylin må gis subkutant på samme måte som insulin, det må injiseres ved hvert måltid, og det er veldig dyrt. På samme måte som metformin og GLP-1-analoger gir det også gastrointestinale bivirkninger, sier Julsrud Berg.

Transplantasjon og vevsglukosesensorer utfyller hverandre
Det andre foredraget under onsdagens sesjon ble holdt av professor Eelco de Koning ved universitetet i Leiden i Nederland. Han tok for seg såkalt betacelle-erstatningsbehandling, og hvorvidt det kan være en potensiell kur for type 1-diabetes i fremtiden.
– Det har nå blitt drevet med pankreastransplantasjon, øycelletransplantasjon og stamcellebehandling i snart 40 år. Men Koning stilte spørsmål ved om vevsglukosesensorer nå har blitt så gode at man ikke trenger transplantasjon lenger. Til sitt eget spørsmål svarte han nei, og at de utfyller hverandre.

De Koning viste under sitt innlegg også til at ventelisten for transplantasjon i USA nå reduseres, og at dette har sammenheng med utviklingen innen vevsglukosesensorer og pumper, samt at diabetespasienter generelt nå får bedre behandling.
– Pasientene utvikler nyresvikt først senere i livet når de blir gamle, kommenterer Julsrud Berg.

Øker risiko for alvorlige virusinfeksjoner
Utfordringen med transplantasjon er ifølge den norske professoren at pasientene må bruke immunsuppresiv behandling, som hemmer immunforsvaret for å hindre frastøting.
– Dette øker risikoen for alvorlige virusinfeksjoner og cancer. Koning mente man i fremtiden vil se at kombinasjonen av nyre- og pankreastransplantasjon vil bestå, og at øycelletransplantasjon vil øke hos nyretransplanterte pasienter. Men han mente også at det vil bli færre pankreastransplantasjoner og færre øycelletransplantasjoner fordi teknologien for å behandle med insulin har blitt mye bedre.  
Andre muligheter i fremtiden

Dersom man ser enda lenger inn i fremtiden, vil behandling med såkalte humane pluripotente stamceller kunne bli sentralt.

– Dersom en pasient har type 1-diabetes, kan man «nappe ut» celler fra vevet, gjøre umodne celler modne, og påvirke disse til å bli insulinproduserende celler.  Utfordringen i dag er at vi ennå ikke klarer å dyrke rene øyceller. De inneholder også andre celletyper som har forskjellig funksjon. Cellene må beskyttes mot immunsystemet. En måte å løse dette problemet på er å bruke makrokapsler. Da putter man cellene inn i en kapsel som settes subkutant. Kapslene beskytter cellene mot immunsystemet, men glukosen kommer seg allikevel inn i cellene, som da produserer insulin som de sender ut av kapselen igjen. Dette jobbes det nå med ved universitetet i Leiden, sier Julsrud Berg.

Han påpeker allikevel en problemstilling, nemlig det å få nok oksygen inn i cellene gjennom kapselen.

– Forskere jobber nå med å løse dette. Man kommer gradvis lengre frem, men dette er høyteknologisk, ekstremt krevende, og det krever en stor organisasjon og store ressurser.

Ingen oppgitte interessekonflikter.