Diabetes-studie: Over halvparten rapporterte at de hadde angst

Resultatene publiseres i forbindelse med European Association for the Study of Diabetes (EASD) årsmøte i Stockholm, som avholdes 19.-23. september.

En undersøkelse av voksne med type 1 og type 2-diabetes fra seks europeiske land fremhever den psykiske belastningen hos pasientene. Studien antyder en sammenheng mellom hvor godt regulert blodsukkeret er og alvorlighetsgraden av angst.

Personer med diabetes som bor i Italia og Storbritannia, kvinner og de yngre enn 45 år har den høyeste forekomsten. 

Behov for mer støtte

I Italia rapporterte 63 prosent at de hadde angst, mens Nederland hadde lavest forekomst med 39 prosent.

Førsteforfatter Evelyn Cox, i dQ&A – The Diabetes Research Company, uttaler i en pressemelding at funnene indikerer en sammenheng mellom hvor godt regulert blodsukkeret er og alvorlighetsgraden av angst.

– Dette understreker behovet for en mer integrert tilnærming til diabetesbehandling og psykisk helsehjelp både for å minimere angst og for å bedre blodsukkermålingene, uttaler Cox i meldingen.

Tidligere forskning viser at personer med diabetes har høyere forekomst av psykiske lidelser, inkludert generalisert angstlidelse, sammenlignet med befolkningen generelt. 

Men det har vært lite forskning på forholdet mellom diabetesbehandling og generalisert angst.

Spørreundersøkelse om angst

Forskerne gjennomførte en nettbasert undersøkelse for å samle inn demografiske opplysninger og data om angst og diabetesbehandling hos 3 077 voksne som lever med type 1 eller 2-diabetes i Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Sverige og Storbritannia. 

Respondentene fikk spørsmål om HbA1c-verdi og de som brukte glukosesensor fikk spørsmål om hvor mange prosent av tiden i løpet av en dag de holdt seg innenfor målområdet. 

I tillegg fylte respondentene ut et spørreskjema for å screene for angst og eventuelt alvorlighetsgraden.

Personer med høyere HbA1c de siste månedene hadde større sannsynlighet for å rapportere om moderat eller alvorlig angst, enn de med lavere HbA1c.

Kan ikke ta pause fra sykdommen

Ved Diakonhjemmet sykehus har de siden 2014 hatt en enhet for psykiske helsetjenester i somatikken, hvor pasientene blir henvist internt fra leger på avdelingene på sykehuset. 

Det kan være pasienter med leddgikt, kreftsykdom, hjerte- og karsykdom, mage-tarmsykdom eller diabetes.

– Vi får gjerne henvist de som strever med å regulere blodsukkeret, sier psykolog Nina Lang. 

Hun er leder for enheten og forteller at psykologene jobber med hvordan pasientene skal klare å gjøre de tingene som de får råd om fra legene og sykepleierne. 

– De må måle blodsukkeret, tilføre insulin, de får råd fra legene om hvordan det er klokt å legge opp måltidene, hvordan de skal tenke om blodsukkernivået når de trener – det er en stor jobb å lære seg å ha diabetes.

Hun forteller at for noen er det vanskelig å gjennomføre alt, enkelte måler ikke blodsukkeret sitt slik de skal, eller setter ikke insulin på den måten de bør og andre glemmer det.

– Så er det som om de glemmer sykdommen litt hvis de ikke tenker på det, de vil ha en liten pause fra den. Men det som er med diabetes er at du kan egentlig ikke ta noen pause, du må gjøre den jobben for kroppen din flere ganger gjennom døgnet.

– Man må jobbe tverrfaglig

Dersom man klarer å komme dit at måling av blodsukker og tilføring av insulin bare er en jobb man må gjøre, på samme måte som andre ting man må gjøre i løpet av dagen, så blir det lettere, ifølge psykologen.

– For enkelte er det slik at det raser inn negative tanker – denne sykdommen skal jeg ha resten av livet, det kommer til å ødelegge for meg eller nå har jeg spist for mye usunt og er en dårlig person. Hvis man kan komme dithen at man utfører handlingene uten at det medfører så mange tanker og følelser, forsoner seg med det uten å være så emosjonelt engasjert, så er det klart at det er lettere.

Lang påpeker at de som har diabetes får i tillegg mye informasjon om at hvis de ikke klarer å ligge innenfor målområdet kan det få alvorlige langtidskonsekvenser, slik som blindhet, nevropatiske smerter eller sår som ikke gror.

– Behandling av diabetes bør også være behandling av mentale prosesser som er med på å gjøre det lettere å ha sykdommen. Man må jobbe tverrfaglig, det nytter ikke å si til pasienten at fordi du har angst så må du gå til en privatpraktiserende psykolog der ute.

Man må jobbe sammen – lege, sykepleier og psykolog, og snakke om hva pasienten føler i kroppen om blodsukkeret er altfor høyt eller lavt, og om noen av de tingene er med på å trigge angsten, utdyper hun.

De jobber også med hvordan man kan overkomme symptomer på angst i prosessen med å måle blodsukker og sette insulin.

– Du kan ikke ha en psykolog som skal snakke med pasienten om det psykiske, men ikke vet noen ting om hva det gjør med pasienten rent fysiologisk når vedkommende får føling eller har altfor høyt blodsukker. Pasienter kan ofte bli møtt med at de må ordne opp i diabetesen først og så kan de jobbe med angsten etterpå, men det blir helt snudd på hodet. Man må jobbe med begge deler samtidig.