Det enkleste kan fortsatt være det beste

Fastlegeordningen sikrer innbyggerne tilgjengelige legetjenester av god kvalitet hvor én og samme lege følge pasienten over tid. Det er en svært kostnadseffektiv ordning som gitt tilstrekkelige ressurser må sies å være en suksess og reduserer forbruket av øvrige helsetjenester. Mange år med utilstrekkelig finansiering og økende arbeidsbelastning har satt ordningen under sterkt press. Erfarne fastleger sluttet, og rekrutteringen sviket. Antallet innbyggere uten fast lege økte måned for måned, og i over halvparten av kommunene var kapasiteten i ordningen sprengt. Men ting er i ferd med å snu. Rekrutteringen er på vei opp, og for første gang på lenge går antallet innbyggere uten fastlege ned. Er det virkelig behov for store strukturelle endringer slik regjeringen har varslet?

Det tok tid før en fikk iverksatt tiltakene som har bidratt til å snu utviklingen. Handlingsplanen for allmennlegetjenesten som ble lansert i mai 2020 hadde flere gode tiltak, men som det ble påpekt allerede da, var finansieringen for svak til at en kunne forvente noen rask effekt. Over de siste årene har den statlige finansieringen av ordningen gradvis blitt styrket og i flere kommuner også med lokale tiltak. Legene har kunne gå ned på listelengden etter hvert som det har kommet flere leger til, og flere har fått en mer håndterbar arbeidsbelastning. En nasjonalt finansiert ALIS-ordning for legene som spesialiserer seg i allmennmedisin har også gjort karriereveien langt mer trygg og forutsigbar for leger som velger seg til dette flotte faget.

Oppgavedeling kan gi merarbeid

Vi er fortsatt ikke i mål, og presset på helsetjenesten vil fortsette å øke i årene som kommer grunnet demografiutviklingen. Flere har tatt til orde for å avlaste fastlegene for oppgaver for å kunne øke kapasiteten. Sist ute var Høyre og Frp, som etter modell fra England tenker seg at farmasøyter på apotek kan ta over behandlingen av noen «enklere» lidelser.

Vi vet at en konsultasjon hos fastlege sjelden dreier seg om kun én problemstilling. Som regel er det tre-fire problemstillinger som tas opp og løses i løpet av de 15-20 minuttene med legen. Det å ha en lege som ser alt i sammenheng og som raskt kan avklare hva som bør prioriteres gir effektiv personellbruk. Pasienten kan eventuelt henvises videre til andre ved behov. Deler vi opp problemstillingene slik at pasienten må oppsøke flere ulike steder for å få løst sine anliggender vil det fort gi økt bruk av helsepersonell og ta lengre tid for pasienten. Tjenestene vil oppleves mer fragmenterte, og ikke minst må fastlegen, for å kunne opprettholde oversikten, bruke mer av sin tid på å oppdatere seg på vurderinger gjort av andre. I en situasjon hvor helsepersonell er en begrenset ressurs hjelper det lite å fjerne oppgaver fra en gruppe om det fører til økt samlet tidsbruk. Da er det bedre å se på hvordan vi kan forenkle eller avlaste fastlegene for ikke-medisinske oppgaver.

Primærhelseteam øker ikke listekapasiteten

Fremtiden er teambasert het det i Handlingsplanen for allmennlegetjenesten. Fastlegene er en del av de kommunale helsetjenestene, og samarbeider med blant annet hjemmetjenesten, helsestasjon, skolehelsetjenesten, psykiatritjenesten og sykehjem for å nevne noen. Enkelte pasienter krever tett samarbeid fra mange aktører, mens andre krever lite eller ingenting. Teamarbeid kan absolutt heve kvalitet, men er neppe ressursbesparende.

Primærhelseteampiloten viste at teamarbeid ikke økte listekapasiteten på legekontorene eller reduserte antall konsultasjoner med legene. Det var heller ikke sikre tegn til at forbruket av spesialisthelsetjenester gikk ned. For pasientene ble oppfølging også av sykepleier vurdert som positivt. For enkelte pasientgrupper kan utvidelse av tjenestetilbudet være positivt, men med knappe ressurser må vi aller først sikre at alle innbyggerne har tilgang til en fastlege.

Flere veier til tverrfaglighet

Ekspertutvalget for gjennomgang av allmennlegetjenesten lanserte idéen om fastlegeselskap hvor fastlegekontoret kan styrkes med annet personell og at listeansvaret flyttes fra den enkelte lege til selskapet. De fleste fastlegekontorer i dag er relativt små, og det vil i liten grad være pasientgrunnlag for større stillinger som for eksempel fysioterapeut og psykolog. Ekspertutvalget er tydelige på at det nøye må vurderes om fordelene med en slik organisasjonsmodell kan veie opp for de eventuelle ulempene med økte kostnader. Kanskje kan en oppnå økt tverrfaglighet med enklere midler?

Som tidligere nevnt samarbeider legene allerede med de øvrige delene av kommunehelsetjenesten selv om de ikke er samlokalisert eller organisert i ett og samme selskap. Det kan gi langt raskere resultater og være langt mer kostnadseffektivt å satse på tiltak som fremmer bedre samarbeid mellom de ulike helsetjenestene innad i kommunene, enn å flytte flere tjenester inn på fastlegekontorene. Det er etablert helsefellesskap som samhandlingsarena mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. En kunne tenke seg et tilsvarende fora med representanter for de ulike aktørene innad i helsetjenesten i hver kommune. Kanskje hadde midler til et slikt tiltak vært en kortere og langt billigere vei til bedre samarbeid og mer helhetlige og effektive pasientforløp i kommunene?

Ingen oppgitte interessekonflikter