Ny forklaringsmodell for elektrostimulerende behandling

Artikkelen er publisert i Biological Psychiatry. Forskningen er et samarbeid mellom Radiologisk avdeling og Divisjon psykisk helsevern ved Haukeland universitetssjukehus og Universitetet i Bergen (UiB). Forskergruppen ledes av Leif Oltedal ved Mohn Medical Imaging and Visualization Centre UiB, Oltedal er også overlege ved Radiologisk avdeling Haukeland universitetssykehus. Gruppen leder et samarbeid hvor mer enn 20 andre forskergrupper bidrar. Førsteforfatter av studien er Olga Therese Ousdal.

Elektrostimulerende behandling er behandling mot enkelte psykiske lidelser hvor det brukes en lav dose strøm, metoden ble tidligere kalt elektrosjokkbehandling. Behandlingen brukes hovedsakelig ved alvorlig depresjon hvor annen behandling ikke har gitt bedring, ifølge Store norske leksikon.

– Det vi har gjort i denne studien er å gjennomgå alle artikler som studerer pasienter med MR (magnetresonansundersøkelse) før og etter ECT. Basert på funnene foreslår vi en ny teori om hvordan ECT virker, sier Oltedal.

– Folkelig sagt tenker vi nå at ECT vil forstyrre, forsterke og koble om forbindelser i hjernen til pasientene. Dersom forstyrrelsen blir for kraftig, blir det for mye bivirkninger. Hvis det er for lite forstyrrelse, mister man effekt. Med andre ord tror man at det finnes en optimal dose for ECT.

Oltedal sier at forskergruppen i et tidligere arbeid avviste teorien om at endringer i en enkelt del av hjernen, hippocampus, kan forklare den ønskede antidepressive effekten av ECT.

– Vi fant den gangen at det skjer endringer i store deler av hjernen etter ECT, men disse endringene kunne ikke forklare behandlingseffekten.

– Som støle muskler

– Det vår teori sier er at det ser ut til at ECT gir forstyrrelser i hjernen, blant annet har studier vist endringer i metabolittkonsentrasjoner som passer med dette. Jeg vil ikke kalle det skade – vi tror det er midlertidige forstyrrelser. Det er som når man jogger eller trener for første gang på lang tid, da blir man støl i musklene i kort tid etterpå, sier Oltedal.

Oltedal forklarer at elektrostimulerende behandling gis vanligvis tre ganger i uken. Man stimulerer for å sette i gang epilepsiliknende anfall under kontrollerte forhold.

– Dette forstyrrer hjernens funksjon littegrann, og bidrar til å løse opp fastlåste koblinger som opprettholder depresjonen.

– I tillegg til forstyrrelsen, tror vi at stimuleringen potensierer hjernen, det vil si at hjernens koblinger kan forsterkes. Sannsynligvis dannes det også nye hjerneceller. Det henger sammen med hjernens plastisitet, dens evne til å forandre seg, som vi tror øker ved ECT.

Oltedal sier ECT på sikt vil kunne bidra til at pasient faller tilbake til mer sunne tanke- og følelsesmønstre. At hjernen endrer seg og at det blir mindre depressive tanke- og følelsesmønstre etter behandling.

Kilde: Ousdal et al. (2021) Biological Psychiatry

Ny teori består av tre komponenter: Forstyrre, forsterke og koble om:

1) ECT gir en kortvarig forstyrrelse av hjernens funksjon (et epilepsiliknende anfall, behandling 2-3 ganger i uken, grå kurve). Dette bidrar til å løse opp fastlåste koblinger som opprettholder depresjonen (blå kurve).

2) I tillegg stimuleres hjernen og nervecellene til vekst av celler og forbindelser (grønn kurve).

3) Dette siste kan bidra til nye koblingsmønstre som er mer hensiktsmessige (det vil si ikke depressive, blå kurve). Hvis dosen er optimal blir det lite bivirkninger (rød kurve).

Klinisk behandling

Ute Kessler, førsteamanuensis ved UiB og overlege ved seksjon for ECT ved Divsjon psykisk helsevern, Haukeland universitetssykehus, er medforfatter av studien.             

– Hva er det viktigste med denne forklaringsmodellen sett fra ditt perspektiv?

– ECT er en effektiv behandling ved alvorlig depresjon. Samtidig opplever en del pasienter hukommelsesvansker. Det er på forhånd vanskelig å si, hvem som vil utvikle disse bivirkningene. Dersom våre hypoteser blir bekreftet, vil denne forskningen kunne bidra til å tilpasse behandlingen til hver enkelt pasient, slik at bivirkningene kan begrenses, skriver Kessler i en e-post til Dagens Medisin.

– Vil den endre ECT-behandling, i så fall hvordan og hva vil det bety for pasienter?

– En prøver allerede i dag å ta hensyn til eventuelle hukommelsesvansker som oppstår underveis i en ECT serie, men ikke på en systematisk måte.  Bredere kunnskap om faktorer som kan bidra til individuelle forskjeller mellom pasientene vil kunne føre til endrete prosedyrer for oppfølging av pasientene under en ECT-serie og tilpassing av behandlingsparametere.

Avslutningvis skriver Kessler at den omtalte publikasjonen er basalforskning, som ikke direkte fører til bedret pasientbehandling.

– Men denne forskningen er viktig, både til å kunne på sikt forklare ECT sin virkningsmekanisme, og til å kunne forklare individuelle variasjoner når det gjelder effekt og bivirkninger.