Den nye rusreformen mangler tidsperspektiv

Endelig kom Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet del I. Helseminister Vestre medgir at mennesker med problematisk rusmiddelbruk har blitt sviktet av samfunnet vårt. Skam, stigma og utenforskap skal bekjempes, slik at alle får delta i vårt samfunnsfellesskap. En av reseptene for å oppnå dette handler om normalisering, der sosiale og sosioøkonomiske forskjeller skal utjevnes for å tette de 15 – 20 årene som skiller levealderen til mennesker med og uten problematisk rusmiddelbruk. Hårete mål kan man si, der konkrete verktøy og ressurser vil være avgjørende, over lang tid. Her skal jo både samfunnsmessige holdninger og faktiske liv endres til det bedre. Da er det spesielt at reformen mangler søkelys på den faktiske tiden som vil kreves for å endre på store områder i livene til folk. Noe som er rart, gitt at vi i dag har oppdatert kunnskap om hva som skal til når mennesker skal gå gjennom krevende rusmiddelbehandling, utvikle tilfredsstillende sosiale nettverk og meningsfulle aktiviteter og deltakelse i arbeid. Nøkkelbegrepet i alle disse studiene er tid. Og tid i denne sammenhengen er ikke måneder, det er år. Mange år. 

For å illustrere: I en norsk 10 års studie som har fulgt mennesker fra rusbehandling til livet i samfunnet med søkelys på bedring etter problematisk rusmiddelbruk, var gjennomsnittsalderen 13 år når et problematisk rusmiddelbruk var etablert i folk sine liv. Når denne personen blir 30 år og søker seg til rusbehandling, vil ofte alt fra manglende skolegang og utdanning, lite sosialt nettverk, brutt eller ustabil familiekontakt, problemer med somatisk og psykisk helse, manglende arbeidserfaring, lite meningsfulle aktiviteter i hverdagen, ustabil boligsituasjon og manglende kontroll på økonomi være deler av den store pakken som skal utbedres.

Hvor lang tid hadde du selv brukt, hvis du skulle bygge opp livet ditt, praktisk, fysisk, psykisk, sosialt og eksistensielt, fra start? Svaret ditt vil sannsynligvis befinne seg langt utover det som ofte er tidsrammen for dagens rusbehandling, 3 -12 måneder, med påfølgende `integrert ettervern´ og oppfølging i kommunen, som reformen skisserer. Hvordan kan man da forvente slike endringer hos andre innenfor disse rammene, slik det gjøres for mennesker med problematisk rusmiddelbruk?

Hvis regjeringen mener alvor på dette området, er hovednøkkelen tid. Tid til å se den enkeltes behov, men også til å følge dem opp, på flere områder i livet. Man kommer bare et lite stykke med fin begrepsbruk, som `koordinerte og sammenhengende tjenester´ og `sammenhengende forløp´. Poenget er at mange vil ha behov for tjenester over år, med personer de stoler på, og som har tid til å følge opp når det handler om den store pakken som skal endres når folk ønsker bedre liv. Slik reformen blir presentert, mangler både det nødvendige tidsperspektivet og de reelle ressursene som kreves for å få dette til.