Hva er å ta kvinnehelse på alvor?

Kronikk: Kari Løvendahl Mogstad, spesialist i allmennmedisin, fastlege ved Munkholmen Legesenter i Trondheim og universitetslektor ved institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU

KVINNEHELSE VAR ett av temaene under Høyres landsmøte sist helg. Dette er, heldigvis, et tema som har fått stor oppmerksomhet de siste årene, og noe som jeg – som erfaren fastlege med mye kvinnehelseproblematikk – er veldig glad for.

Men, begeistringen min blandes også med en bekymring. Bekymring fordi jeg ser en tendens til at fokuset rundt «kvinnehelse» fort kan gå i feil retning, og at det å ta ut én del av kvinners kropp og liv, faktisk kan være med på å forringe kvinners oppfølging når det gjelder helsespørsmål, som oftest er mer sammensatte enn man kanskje tror. Og at det er en forestilling om at stadig flere av «kvinnehelsetingene» kan utføres hos andre enn hos legen.

FORSKJELLENE. Vi vet at kvinners kropp og helse har vært forsket mye mindre på enn menns. Og at alt fra medisindoser til medisinske behandlinger hos kvinner har vært gitt ut ifra menns «kropper».

Det er så bra at det nå satses mye mer på spesifikk kvinnehelseforskning, noe blant andre Norske Kvinners Sanitetsforening lenge har bidratt sterkt med. For det er forskjell på en kvinnekropp og en mannekropp.

Derfor må dette komme til uttrykk når det gjelder hvilke doser av medisiner en kvinne skal ha, hvilke plager og sykdommer som er mer vanlig hos kvinner, og hvordan de kommer til uttrykk, ut ifra kjønn.

MEDISINSK ANSVAR? Noe som bekymrer meg, er tendensen til å tenke at stadig mer av kvinnehelse kan utføres av andre enn leger. Det er ikke til å komme bort fra at det foregår en «kamp», og påvirkning overfor politikerne, at stadig flere kvinnehelsetemaer skal kunne tas på helsestasjonen, da primært hos jordmor.

Dette er faktisk noe som Høyre har i sitt partiprogram: «… styrke jordmortjenesten i kommunene blant annet ved å gi jordmødre et større ansvar for å sikre kvinner god helse, der jordmødre bidrar gjennom mer ansvar for svangerskapskontroller, prevensjons- og familierådgivning, helsekontroller og prøvetaking».

Når jeg leser dette forslaget og denne ordlyden, er det flere ting som bekymrer meg. Umiddelbart høres det jo fint ut at jordmødre skal ha et større ansvar for «å sikre kvinner god helse». Men det er jo et begrep som verken er håndfast eller konkret, hva som menes, eller hva slags medisinsk ansvar som ligger i å sikre kvinner god helse.

SVANGERSKAPSKONTROLL. Når det gjelder svangerskapskontroller, er opplegget i Norge at kvinnen kan gå til både fastlege og jordmor. Dette er svært godt likt hos befolkningen, med godt samarbeid mange steder. Det er ønskelig at det er flere jordmødre i enkelte kommuner, for å ha et reelt valg. Men sannheten er at jordmor i stadig flere kommuner har tatt over all svangerskapsomsorg, noe som slett ikke er hensikten, jamfør de nasjonale retningslinjene, og dette undergraver da hensikten med kompetansen de ulike faggruppene har.

Når det gjelder prevensjons- og familierådgivning, har helsesykepleiere og jordmødre god kompetanse. Men der det oppstår medisinske problemstillinger, som det faktisk gjør også på dette feltet, er det nødvendig med legekunnskap og kompetanse til å løse dette, og til å foreta en kvalitativ god nok oppfølging.

Det er kanskje ikke så lett å se dette, som «vanlig» kvinne eller mann, men ulike bakenforliggende sykdommer og arvelighet kan føre til at man må ha utfyllende opplysninger for å forebygge komplikasjoner, også ved prevensjonshåndtering. For eksempel er det ofte en medisinsk oppgave å avdekke om en jente har økt risiko for blodpropp, når hun ønsker å begynne med prevensjon.

SKREMMENDE USPESIFIKT. Den største bekymringen rundt forslaget som Høyre fremmer nå, er at jordmødre skal ha større ansvar for «helsekontroller og prøvetaking». Jeg lurer virkelig på hva slags helsekontroller og prøvetakinger partiet mener at jordmor skal ha ansvar for, utover det hun har som jordmor i vanlig forstand? Dette fremstår skremmende uspesifikt.

For det første er det bekymringsfullt at det i et partiprogram foreligger forslag som angår kvinners helse, som er så diffuse, og som i verste fall er helseskadelige og langt utover en fagdisiplins reelle kompetansenivå.

For det andre er jordmødre ikke utdannet til å drive oppfølging eller behandling av sykdommer, ei heller «kvinnesykdommer», som er flettet sammen med andre typer sykdommer, uten klare skillelinjer. Til og med på en vanlig celleprøvetakning er det en fin anledning til å vurdere og oppdage andre lidelser som kvinnen har, og som må følges opp medisinsk av en lege. Dette må derfor spesifiseres, og man må være klar over hvilke oppgaver man gir til de ulike gruppene. Og det gjør det enklere å samarbeide mellom yrkesgruppene også.

FAGLIG SVEKKET TILBUD? Jeg bestrider eller betviler ikke politikernes oppriktige ønske om å jobbe for at kvinners helse skal mer på dagsordenen, og at man kanskje ser for seg at ved en slik endring av jordmødres arbeidsområder, vil man styrke kvinnehelsen generelt.

Det er nettopp her at politikerne etter min mening dessverre har blitt misledet til å tro at jordmor er den riktige aktøren til å ta større del i «kvinnehelsen». Jordmødre kan mye kvinnehelse, på noen viktige områder. Men her er det viktig å vite hva som er hva, om hvilken kompetanse som trengs.

Ved å vedta et slik forslag, er man tvert imot med og velsigner at kvinner skal ha et faglig dårligere tilbud. Det er, rent medisinsk sett, en faglig degradering å skape et tilbud på sykepleiernivå som burde beholdes, og sågar styrkes og prioriteres på et legemedisinsk nivå.

KOMPLEKSITETEN. Dette vitner dessverre om hvor komplisert det er å forstå nettopp kompleksiteten når det gjelder helsespørsmål. For eksempel har nesten 30 prosent av gravide kvinner i Norge i dag såkalt komorbiditet. Det vil si at de har tilleggssykdommer og tilstander som må følges opp parallelt med svangerskapsoppfølgingen. Dette er det lege som må gjøre, og det sier noe om at det burde være mer fokus på at fastlegene får de forholdene som trengs for å ivareta kvinnene.

De kjenner dem fra før, de har journaler, og de skal følge dem videre i alle andre helserelaterte spørsmål, både av fysisk og psykisk art. Da kan man ikke ta ut deler av helsen, og tro at kvaliteten og kontinuiteten blir bedre av det!

DET BESTE TILBUDET. Høyres landsmøte stemte også for å at kvinnesykdommer skal inn i såkalte pakkeforløp, som politikere har fått veldig troen på. Ideen er både prisverdig og god. Men man må ikke glemme at om man prioriterer én diagnose frem i køen, nedprioriterer man en annen. I alle fall om pengene er de samme, og man ikke kan trylle frem fagfolk og ressurser.

Kvinnehelse er i fokus, hurra for det! Aller viktigst er det at både folk flest, og ikke minst også vi som jobber med kvinner, får økt kunnskap om denne delen av kvinners liv. Da må kvinnene få det beste helsetilbudet som er. Det er viktig ikke å snuble i dette – i iveren etter å få til et kvinnehelsetilbud for «alle».

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er samfunnsdebattant, holder foredrag, skriver bloggen «Livslangs» og har forfattet boken «Kroppsklemma» (Cappelen Damm). Hun er også leder av faggruppen for svangerskap og barns helse i Norsk forening forallmennmedisin, men presiserer at meningene i artikkelen er hennes egne, og ikke et uttrykk for synspunkter til verken arbeidsgiver eller organisasjoner der hun har verv.