Vi trenger en ny helsepolitikk, ikke mer statistikk

Kronikk: Une Aina Bastholm, talsperson for Miljøpartiet De Grønne
Birgitte Sterud, anestesilege og talsperson for MDG Østfold
Anne Katrine Hauge, sykepleier og andrekandidat for MDG Vestfold

FORAN I ET kjøretøy er det dashbord, speedometer og drivstoffmåler. Det er også en stor frontrute. Den er det meningen at man skal se ut gjennom. Det er virkeligheten utenfor frontruta vi må styre etter.

OECD-landene vil utvikle nye indikatorer for å måle hvor fornøyde pasientene er med behandlingen – og hvordan de opplever resultatet. Dette kalles Patient Reported Indications Survey (PaRIS), på norsk kalt Pasientopplevd kvalitet.

Helseminister Høie mener at måleinstrumentet PaRIS vil endre debatten om helsetjenesten, slik det internasjonale «Programme for International Student Assessment» (PISA) endret debatten om kompetanse i skolen.

VIRKELIGHETEN. Høie mener PaRIS skal hjelpe oss til å skape pasientens helsevesen. Ingen elev ble klokere av PISA. Ingen pasient vi bli friskere av PaRIS. Høie tar feil. Vi trenger ikke flere tall for å sette menneskene i fokus.

Hvis vi nå ser ut gjennom frontruta på helsevesenet i Norge, ser vi at antallet sengeplasser i somatiske og psykiatriske avdelinger er drastisk redusert de siste tiårene. Forsvarlig beleggsprosent regnes i flere OECD-land til 85. I mange av våre sykehus er den nå langt over 90, noen steder over 100. Det betyr korridorpasienter.

Vi ser at plassmangelen gjør at pasienter hoper seg opp i akuttmottakene og at behandling i flere tilfeller starter for sent. Helsepersonell bruker mye tid på å lete etter ledig seng på egnet post. Ingen synes det er greit.

Alle forstår at for sen hjerneslagdiagnostikk får negative følger for menneskers livskvalitet.

BETYDELIG PRESS. Vi ser at pasienter i dag defineres som ferdigbehandlet uten egentlig å være det. De sendes for tidlig hjem fordi det ikke lenger er plass til dem på sykehuset. Det fører til tilbakefall, forverring og skader. Slik får vi et betydelig press på primærhelsetjenesten, som ikke har fått nødvendige ressurser for å håndtere dette. Unødvendig reinnleggelse kan bli resultatet. Det er trist og vondt for alle involverte – og svært dyrt for samfunnet.

Vi ser at mennesker med akutt eller alvorlig psykisk sykdom ikke alltid får plass i psykisk helsevern når de trenger det, grunnet for få senger. Dette oppleves forferdelig, både av pasienter, pårørende og helsepersonell. Vi trenger ikke statistikk for å fortelle oss dette heller.

Vi ser at kronisk syke, funksjonshemmede og mennesker med sammensatte lidelser kaver seg gjennom et hav av søknader og motstand for å få den hjelpen de trenger. Det er uverdig og utmattende. Orker de nok et skjema?

NØKKELEN. Vi trenger ikke PaRIS for å forstå at måneder på venteliste oppleves ille, eller at overføring til like lange utredningsløp – for å maskere fristbrudd – heller ikke hjelper.

Helsepersonell trenger ikke PaRIS for å forstå hvordan pasientene har det, eller hva de selv driver med. Løsningen er ikke å be pasienter krysse av på et skjema hvor fornøyde de er. Nøkkelen ligger i å gi helsepersonell nok tid til å snakke med pasientene sine. Det har de dessverre ikke i dag. Slik kan pasientene delta i beslutninger om dem selv. Dette virker direkte og positivt på hjelpen som gis, uten veien om internasjonal statistikk. Det trengs tid til å lytte samt mennesker med ører som kan høre og som får snakke med pasientene på et rom, ikke i en korridor mens folk haster forbi.

Vi har allerede nok tall fra OECD. Vi bruker mindre penger på helse per innbygger enn i våre naboland. Bevilgningene til veier og transport har økt med 50 prosent mer enn til helse. 30 prosent av medisinsk utstyr i sykehus er utdatert. Ingen OECD-rapport kan gi vilje og evne. Den må komme fra menneskene bak rattet, fra dem som styrer.

Vi må fjerne unødig og kostnadsdrivende byråkrati og vise tillit til fagfolkene. Sykehusavdelinger skal ikke fakturere hverandre for tverrfaglig samarbeid om pasientene. Myndighet må følge ansvar. Fagfolk må få lede sine fagområder på faglig grunnlag. Tid og tilgjengelig kompetanse er avgjørende for et godt helsevesen.

EN ABSURD IDÉ. Reduksjon i liggedøgn og senger har for lengst nådd smertegrensen. Slik «medisin» for økonomisk kontroll fører nå til komplikasjoner og alvorlige bivirkninger for pasienter. Vi må øke antallet senger i sykehus med kronisk overbelegg eller for få plasser, slik at pasienter får bli til de er ferdigbehandlet og at de som trenger en seng i psykiatrisk avdeling, får det. Da er det viktig å opprettholde et godt tilbud ved lokalsykehusene.

Ideen om helsevesenet som markedsstyrt industri er absurd. Oppgaven til helsevesenet er å yte helsehjelp, ikke å tjene penger på menneskers sykdom. Ressursene, gitt av samfunnet, må forvaltes best mulig. I helsevesenet flytter vi ikke pakker, vi behandler mennesker. Pasientens helsevesen involverer menneskene og setter dem i fokus fremfor profitt og ny statistikk.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 09/2017