Vi må utvikle øko-rettferdige helseprioriteringer

Kronikk: Kristine Bærøe, professor i medisinsk etikk og vitenskapsfilosofi ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen (UiB)

DET ER KANSKJE ikke en helt åpenbar sammenheng mellom hvalrossen Freyas død og norske helseprioriteringer. Like fullt har historien om Freyas endelikt høy relevans for etikkfeltet og øko-rettferdige helseprioriteringer.

Skuddet som felte Freya, ble avfyrt etter en sommer teppebombet med nyheter om lav vannstand, hetebølger, tørke og skogbranner. Med disse klimaendringene blir det stadig vanskeligere å vri seg unna den ukomfortable innrømmelsen av menneskenes ansvar for disse endringene.

MENNESKET SOM MIDTPUNKT. Slik vi tidligere trodde, at jorden var universets sentrum, har vi tilkjent oss selv rollen som naturens midtpunkt. Vi har tatt kontroll over, omformet våre omgivelser og utnyttet naturens ressurser for egen komfort og vinnings skyld. Dette har vi gjort i en så stor utstrekning at man har foreslått å kalle den geologiske epoken vi nå er inne i, for antropocen, det vil si «menneskets tidsalder».

Den offisielle begrunnelsen for avlivingen av Freya fulgte det samme antroposentriske prinsipp: Menneskets behov for sikkerhet trumfet Freyas eksistensberettigelse. Reaksjonene i befolkningen lot ikke vente på seg. Begrunnelsen for å avslutte Freyas glade dager i Oslofjorden, skurret. Løsningen var for lettvint. Freya var mer enn et stykke sjarmerende natur som dessverre utfordret sikkerheten vår.

BIOETIKKEN. I den bioetiske faglitteraturen går nå flere tilbake til ideen som opprinnelig formet faget. Nemlig den grunnleggende forestillingen om at mennesket ikke står på utsiden av naturen, men inngår selv i naturens økosystem. Bioetikkens oppgave var opprinnelig å ta hensyn til både menneskets og økosystemets utfordringer. I dette perspektivet er ikke menneskets etiske ansvar begrenset til ansvaret vi har for våre medmennesker. Det handler også om å ivareta naturens helse.

Etikken har selv bidratt til å sette dette bredere ansvarsperspektivet i parentes. I Vestens helseetikkforskning og -praksis har det blitt lagt særlig vekt på å fremme den menneskelige autonomi, det vil si retten til selvbestemmelse. Dette fokuset har definitivt vært viktig. Men ettersom menneskets rett til selvbestemmelse har blitt løsrevet fra det relasjonelle forholdet vårt til naturen, har også påfølgende filosofiske diskusjoner om rettigheter, forpliktelser og rettferdighet i praksis fortsatt uten denne forankringen.

Se også: Ta tak i klimakrisen!

RETTFERDIG LIKEBEHANDLING? Når helseprioriteringer diskuteres i Norge, er utgangspunktet at mangel på ressurser gjør det umulig å følge opp alt man medisinsk sett kan gjøre. Basert på fagfolks kliniske vurderinger og fortolkning av juridisk regelverk blir det bestemt hvilken hjelp den enkelte pasient, eller pasientgruppe, er berettiget til å motta.

Etikken i fordelingen av helsehjelp i spesialisthelsetjenesten gjenspeiles i prioriteringskriteriene nytte, ressurs og alvorlighet. Kriteriene anvendes i klinikken og fortolkes gjennom helseøkonomiske beregninger når nye behandlinger vurderes innført.

Med tilleggskriteriet «mestring» skal de samme verdiene også forme kommunehelsetjenesten. Slik legges det til rette for rettferdig likebehandling. Problemet er at helsehjelpens virkning på det økologiske systemet ikke inngår i disse etiske «regnestykkene».

PÅVIRKNING. Samtidig vet vi at helsetjenester påvirker økosystemer. Antibiotikaresistens tilsier at medisinske behandlingsbehov må vurderes i en bredere økologisk sammenheng. Vi vet også at helsehjelp står for mellom én og fem prosent av globalt karbonutslipp – avhengig av hvordan man måler. Disse utslippene skader økosystemet, og bidrar videre til klimaskapt uhelse og død, særlig i utsatte lav- og middelinntekstland.

Opp mot denne bakgrunnen blir det klart at helseetikken må utvide sitt filosofiske fundament. Det gir ikke god mening å vurdere rettferdig fordeling av helsehjelp lokalt i Norge uavhengig av hvordan denne fordelingen negativt påvirker helsen til andre på tvers av geografi over tid. Det gir heller ikke god mening å snakke om «rettferdige helseprioriteringer» uten å trekke inn effekten helsehjelpen har på klima- og miljø.

Se også: På vei mot et nasjonalt digitalt økosystem for e-helse

NYE KRITERIER MÅ TIL. I praksisfeltet tas det gode og viktige initiativer for å motvirke uønskede effekter av helsetjenesten. Legeforeningens Kloke valg-kampanje begrenser overforbruk av helsetjenester, og Grønt Helsevesen vil redusere tjenestenes karbonavtrykk og fremme bærekraft ut ifra ideen om at forebygging er bedre enn å helbrede. Men dette er ikke nok. Nye prioriteringskriterier må utvikles for å forhindre at helsetjenesten ødelegger økosystemet. I ett av de mest velutbygde helsesystemene i verden, har man et spesifikt ansvar for å vurdere bærekraften i å fortsette å utvikle og tilby marginale helsegevinster.

En velfungerende klode krever ikke bare et mindre instrumentelt syn på Freya og hennes like, men også politisk vilje til å systematisk og øko-rettferdig begrense hvilke helsetjenester som tilbys. En ønsket bivirkning av denne kuren er at den kan forhindre uhelse og prematur død i mer klimautsatte strøk.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 12-utgaven