Vi må skape en bedre dialog om pasientforløp for eldre

Kronikk: Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen, professor ved Høgskolen i Østfold og forsker ved Sykehuset Østfold
Anne Werner, seniorforsker ved Avdeling for helsetjenesteforskning, Akershus Universitetssykehus (Ahus)
Hilde Lurås, professor ved Universitetet i Oslo og Avdeling for helsetjenesteforskning ved Ahus
Anne-Kari Johannessen, førsteamanuensis ved OsloMet og Avdeling for helsetjenesteforskning ved Ahus

ELDRE MENNESKER utgjør den pasientgruppen som hyppigst innlegges og re-innlegges i sykehus. Sykehuskapasitet måles derfor ofte opp mot den stigende andelen av eldre.

I en artikkel i BMC Health Services Research presenterer vi sykehuslegers erfaringer og refleksjoner rundt egen rolle i eldre pasienters forløp mellom kommune og sykehus.

ANSVAR – OG USIKKERHET. Tidligere studier har fokusert på helsepersonell i kommunehelsetjenesten og deres perspektiver på pasientforløp for eldre. Her kommer det blant annet frem at kommuneleger opplever usikkerhet med hensyn til hvem som har ansvar for pasienter som legges inn i kommunal institusjon, mens det medisinske ansvaret er tydeligere plassert ved en sykehusinnleggelse.

En studie viser også at kommunikasjon og samarbeid mellom helsepersonell og helsetjenestenivå er sentralt for å sikre kvalitet og pasientsikkerhet i eldre pasienters forløp mellom kommune og sykehus.

MANGEL PÅ INFORMASJON. Basert på intervjuer med 18 sykehusleger ved to sykehus på Østlandet – ni kvinner og ni menn i alderen 29–69 år –belyser vi den utfordrende rollen sykehuslegen har i eldre pasienters forløp. Funnene viser at sykehuslegene befinner seg i spenningsfeltet mellom begrenset kapasitet i sykehus og kommune og profesjonell autonomi. Den medisinske vurderingen av hva eldre pasienter har behov for, og hvilke tjenester som er tilgjengelig, skaper ofte dilemmaer.

Sykehuslegene fremhevet store utfordringer med manglende informasjon om den eldre pasienten. Det var lite direkte kommunikasjon mellom dem og legene i kommunehelsetjenesten. Å ta en telefon til pasientens fastlege var utfordrende både på grunn av daglig tidspress og fastlegens tilgjengelighet. Kommunikasjonen foregikk hovedsakelig elektronisk, som igjen medførte misforståelser og en kjede av meldinger frem og tilbake. Dette ble opplevd som lite effektivt.

Selv om elektronisk kommunikasjon kan være tidsbesparende, vil trolig direkte dialog gi en raskere oppklaring av forhold som er tilknyttet eldre pasienter. 

KOMPLEKSE BEHOV. Sykehuslegene fremhevet at eldre pasienter ofte har komplekse tilstander og sammensatte behov. De tilstreber likevel å unngå sykehusinnleggelse av «uegnede pasienter»; pasienter som med fordel kunne motta tjenester i kommunen. Eksempler var terminale pasienter, pasienter med fast sykehjemsplass og pasienter med kroniske sykdommer.

Sykehuslegene opplevde ansvar for å sikre nødvendig «flyt» av pasienter gjennom sykehuset, og de fokuserte på å unngå reinnleggelser. Utskriving fra sykehus ble beskrevet som «en kalkulert risiko». For tidlig utskriving av eldre pasienter på grunn av manglende kapasitet i sykehus stiller krav til tilbudet i kommunehelsetjenesten, 

og kan medføre at eldre pasienter ikke får det tilbudet de har behov for.

FORBEDRING ER MULIG. Sykehuslegene påpeker i undersøkelsen at eldre pasienter ofte har behov for lengre opphold i institusjon, og at det er et stort behov for å styrke tjenestene til disse pasientene. De opplevde at deres egne vurderinger ofte ble utfordret av administrativt ansatte på de kommunale bestiller-kontorene. Mulighet for lengre liggetid i sykehus, etablering av intermediærsenger i kommunen og opprusting av rehabiliteringstilbudet, var blant forbedringsforslagene.

Med utgangspunkt i eldre pasienters sammensatte behov etterspurte sykehuslegene mer geriatrisk kompetanse i akuttmottak – og i form av ambulerende geriatriske team i sykehus og kommune.

Implementering av geriatriske team har medført reduksjon av antallet sykehusinnleggelser fordi dette kan forebygge forverring, komplikasjoner og uønskede hendelser.

TA GREP – NÅ! Stadige kutt i antallet senger i helse- og omsorgstjenesten kan få store konsekvenser for pasienter, pårørende og helsepersonell. Umiddelbare tiltak må til for å bedre forløpet for eldre pasienter med behov for tjenester både fra sykehus og kommune.

Vi må anerkjenne at eldre pasienter har sammensatte behov, og at disse ikke alltid kan dekkes i pasientens hjem. Bedre kommunikasjons- og samarbeidsmåter må på plass for å sikre kontinuitet i tjenestene.

Ingen oppgitte interessekonflikter