Vi må prioritere folkehelsetiltak bedre

Kronikk: Unni Gopinathan, seniorrådgiver ved Område for helsetjenester i Folkehelseinstituttet (FHI)
Ole Frithjof Norheim, leder ved Bergen senter for etikk og prioritering, Universitetet i Bergen (UiB)
Trygve Ottersen, områdedirektør for helsetjenester i FHI

ÅRETS Folkehelsekonferanse samlet brukerorganisasjoner, fagfolk og myndigheter til prekonferanse om prioritering av folkehelsetiltak. Ett av budskapene var at mangel på kriterier og kunnskap gjør at vi ikke klarer å velge ut de viktigste folkehelsetiltakene – og bidrar til at folkehelsetiltak som regel taper kampen om ressursene. Hvordan kan Norge bedre prioritere folkehelsetiltak som fremmer helse og forebygger sykdom for alle?

Folkehelsetiltak er mange og varierte. Det kan handle om bygging av ballbinger og sykkelveier for å fremme fysisk aktivitet; om å gjøre sunne matvarer billigere og lettere tilgjengelige; om avgifter på tobakk og alkohol; informasjonskampanjer om seksuelt overførbare sykdommer; vaksinasjon; beredskap for epidemier; bekjempelse av antimikrobiell resistens; og bedre arealplanlegging for å redusere luftforurensning der folk bor. Slike tiltak er gjerne komplekse og må ses i sammenheng, men det sentrale spørsmålet er enkelt: Hvilke tiltak og tiltakspakker er viktigst?

KLARE KRITERIER. Tydelige kriterier kan hjelpe beslutningstakere med å velge de viktigste tiltakene og hjelpe befolkningen til å forstå hvorfor noen tiltak velges til fordel for andre. Vi i Norge bør derfor bestemme oss for hvilke kriterier vi vil bruke. Spesialisthelsetjenestens klare kriterier, som Stortinget vedtok i 2016, kan være et naturlig utgangspunkt; nytte, ressursbruk og alvorlighet.

Nytte og ressursbruk er åpenbart viktig å vektlegge også for folkehelsetiltak: Vi bør prioritere tiltak som er virksomme, og som ikke koster mer enn de smaker. Samtidig må disse kriteriene forstås bredere enn nytte kun i form av helse – og bredere enn ressursbruk kun i helsetjenesten. For eksempel, for gratis frukt i skolen vil både bedre helse og bedre læring regnes som nytte.

Alvorlighetskriteriet bør tilpasses for folkehelsetiltak ettersom dette kriteriet kan medføre nedprioritering av forebyggende tiltak. Vi foreslår at kriteriet «alvorlighet» omformuleres til «velferden for de dårligst stilte». Det vil bety at et folkehelsetiltak får høyere prioritet hvis det, for eksempel, kommer grupper med lav inntekt og dårlig helse til gode. Det er i tråd med et av folkehelselovens sentrale mål – utjevning av sosiale helseforskjeller.

TILGJENGELIG KUNNSKAP. De som bestemmer, trenger bedre kunnskap om aktuelle folkehelsetiltak. De trenger kunnskap om nytten av tiltaket, både helsegevinster og andre effekter. De trenger også kunnskap om kostnader og hvordan tiltaket påvirker sosiale helseforskjeller. For øyeblikket er slik kunnskap som regel ikke tilgjengelig eller av dårlig kvalitet.

Vi bør i Norge gjøre mer for å sammenstille eksisterende kunnskap – og samtidig produsere ny kunnskap ved innføringen av nye folkehelsetiltak med usikker effekt. Et nytt nasjonalt samarbeid kan styrke kunnskapsgrunnlaget for prioritering av folkehelsetiltak både i kommunene, fylkene og nasjonalt. Et slikt samarbeid må klare å håndtere tiltak som involverer flere sektorer. Det må i særlig grad imøtekomme kommunenes behov ettersom de – etter folkehelseloven – har et spesielt ansvar for folkehelsearbeidet. For eksempel kan kommunene bistås med en meny av dokumentert kostnadseffektive folkehelsetiltak, samt tilbys støtte slik at ordføreren, kommunelegen, folkehelsekoordinatoren og andre kan anvende forskningsfunn og prioriteringskriterier lokalt.

Kunnskapskommunen Helse Omsorg Vest piloterer akkurat nå et slikt samarbeid. Her identifiserer 11 kommuner sine kunnskapsbehov og samarbeider om å bestille kunnskapsoppsummeringer fra Folkehelseinstituttet, for deretter selv å velge hvordan de bruker denne kunnskapen i sine beslutningsprosesser. Dette kan forhåpentligvis inspirere til et samarbeid som også i større grad dekker folkehelsetiltak og som dekker alle landets kommuner.

UNIK MULIGHET FOR NORGE. Stortinget har vedtatt kriterier for prioritering i spesialisthelsetjenesten. Nylig har Blankholm-utvalget foreslått tilsvarende kriterier for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Klare kriterier og bedre kunnskap for prioritering av folkehelsetiltak er den siste brikken som trengs for å gi Norge et unikt helhetlig system for prioritering – fra persontilpasset kreftbehandling, via kommunale omsorgstjenester, til forebyggende tiltak rettet mot hele befolkningen.

Dette kan bety flest mulige gode leveår i befolkningen og gode leveår som er mer rettferdig fordelt.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatterne oppgir ingen interessekonflikter, men presiserer at denne kronikken representerer deres egne synspunkter, ikke institusjonene de er tilknyttet.