Vi kan ikke fortsette å flikke på eksisterende forskrifter

Innlegg: Robert Steen, byråd for helse, eldre og innbyggertjenester i Oslo kommune

I DAGENS MEDISIN 22. november tok jeg til orde for å sette opp farten for informasjonsdelingen. Tiden er moden for en større gjennomgang av helselovgivningen.

Dette har skapt engasjement, og det er tydelig at flere deler samme oppfatning som meg. Det gjør meg både optimistisk og entusiastisk. Så hva er det konkret vi snakker om?

LOVVERKET. Vi trenger et regelverk som sørger for at vi har tilstrekkelig fleksibilitet til å løse dagens og morgendagens utfordringer.

Det handler hovedsakelig om to ting. Det første er hvordan man har valgt å utforme lovverket. Nemlig at det i dag ikke er behovet, men de tekniske løsningene og innholdselementene som reguleres. Et eksempel på dette er e-resept og kjernejournal.

UTEN TILGANG. E-resept er fra 2008, og kun helsepersonell med forskrivingsrett har tilgang til løsningen. Det ble tidlig kjent at helsepersonell uten forskrivingsrett hadde behov for å se hvilke medisiner innbygger brukte. I stedet for å gjøre noe med forskriften, valgte en å la annet helsepersonell gjøre oppslag via kjernejournal, med begrunnelse at det tok for lang tid å endre forskriften til E-resept.

14 år etter er det fortsatt en stor andel av helsepersonell som ikke har tilgang, og leger i sykehjem og helsehus har måttet skaffe egne journalsystemer for å få tilgang til e-resept.

BEHOVET. Et annet dagsaktuelt eksempel, er «Pasientens prøvesvar», som nå er på høring. Gjennom arbeidet med behovskartlegging i utredningen av stortingsmeldingen om «En innbygger - en journal» påpekte helsepersonell at de hadde behov for å se svarene på blodprøver som var tatt tidligere, uavhengig av om de var tatt hos fastlegen, i sykehus eller av andre.

Den tekniske løsningen ble utviklet på kort tid, men en hadde ikke hjemmel i lov til å samle inn og dele svarene. Siden nytt lovarbeid tar tid, ble det pekt på kjernejournalforskriften. Men, selv endringer i denne må helt til Kongen i statsråd for beslutning. Igjen reguleres i praksis en teknisk løsning, og ikke behovet for å dele prøvesvar.

HENGER ETTER. Jeg tror at lov- og forskriftsutvikling aldri kan holde tritt med teknologisk utvikling. Nettopp derfor bør ikke juridiske forarbeider inneholde vurderinger av teknisk løsning. Teknisk løsning bør heller ikke omtales i lover og forskrifter i seg selv. Fordi høringsnotatet går så langt i beskrivelse av teknisk løsning, er vi i den uheldige situasjon å skulle ta stilling til praktisk implementering, og hvordan det vil kunne fungere for vårt helsepersonell i det juridiske arbeidet. I stedet burde vi rett og slett bare hjemle at en skal dele prøvesvar uavhengig av teknisk løsning.

Denne måten å jobbe på, gjør at vi aldri kommer opp i fart.

FORTOLKNING. Det andre handlerom fortolkning av regelverk. Hver enkelt virksomhet må selv tolke regelverket. Dette krever alle virksomheter har nødvendig kompetanse og foregår ofte i egne fagavdelinger for langt unna tjenesten og relevante fagmiljøer. Når så to eller flere virksomheter skal samhandle, fører ulik fortolkning til at det blir svært tidkrevende og dyrt å jobbe frem en lik fortolkning av regelverket.

Dette fungerer ikke godt nok i dag, og det blir vanskeligere i fremtiden - med enda større utfordringer tilknyttet fastlegeordning og helsepersonellmangel.

DATADELINGEN. Behovet for data- og dokumentdeling er tydelig adressert i mange offentlige dokumenter og fora, og har hatt oppmerksomhet i mange år. Datadeling mellom virksomheter både internt i kommunene og mellom kommune, fastlege og sykehus er tilnærmet lik null, og deling av dokumenter har vært prøvd ut via Nasjonal kjernejournal hos i Helse Sør-Øst og Helse Nord.

Nytten av å dele informasjon er kjent, men vurderinger av det rettslige grunnlaget for deling gjør at det tar mange år å få etablert og implementert en løsning.

VI AKTERUTSEILES. Sentrale myndigheter må nå erkjenne at dagens helselovgivning, og metodikken for å videreutvikle denne, hemmer oss i å nå målbildet i «En innbygger en journal». Risikoen er at helsevesenet blir mer og mer akterutseilt i den teknologiske utviklingen.

Oslo kommune bidrar gjerne i det videre arbeidet, men Helse- og omsorgsdepartementet må ta eierskap til prosessen.