Variasjon i rekruttering er en forskers samfunnsansvar

Kronikk: Meghan Bradway, postdoktor ved Nasjonalt senter for e-helseforskning
Henriette Lauvhaug Nybakke, doktorgradsstipendiat ved Nasjonalt senter for e-helseforskning
Stine Agnete Ingebrigtsen, doktorgradsstipendiat ved Nasjonalt senter for e-helseforskning
Kari Dyb, seniorforsker ved Nasjonalt senter for e-helseforskning

REKRUTTERING AV informanter er en komplisert og tidskrevende prosess. Likevel må det gjøres en innsats for å rekruttere personer som forskere opplever som vanskelige å nå. Da er det mulig å nå målene om mindre helseulikheter, forhindring av digitalt utenforskap og oppbygging av likeverdige helsetjenester.

Informanter er viktige innenfor helse- og teknologiforskning, som i alle andre forskningsfelt. Fordi det er informantene og befolkningen som skal dra nytte av kunnskapen som utvikles i forskningsprosjekter, er det viktig at informanter med ulik bakgrunn blir rekruttert. På denne måten kan vi få kunnskap om så mange i samfunnet som mulig for å oppnå likeverdige helsetjenester.

Noen informanter kan betegnes som vanskelige å nå, det vil si personer og grupper som i begrenset grad bruker helsetjenester. Disse er det vanskelig å få kontakt med – både digitalt og fysisk. Dette kompliserer rekrutteringsprosessen.

HVEM FALLER UTENFOR? Individer som det er vanskelig å nå, må også rekrutteres selv om det er utfordrende. Dessverre har det seg slik at personer som blir rekruttert i helseforskning, ofte er dem som allerede er opptatt av egen helse, og dermed de som er ressurssterke og har høy helsekompetanse.

De som faller utenfor helsetjenesten, faller også utenfor forskningen. Gjennom et litteratursøk har vi undersøkt hvem som kategoriseres som vanskelige å nå innenfor helse- og teknologiforskning.

Søket var ikke begrenset til Norge, men funnene er likevel av relevans for norsk forskning. De vanligste beskrivelsene vi fant av folk som er vanskelige å nå, er blant annet personer med lav sosioøkonomisk status, minoritetsgrupper, kvinner og personer bosatt i rurale områder.

KREATIVE METODER. Basert på det vi vet om sosiale helseforskjeller og sosial ulikhet i helse, ser vi en kobling mellom dem som statistisk sett har gjennomgående dårligere helsekvalitet enn andre grupper – og dem som er vanskeligst å rekruttere til forskning.

Ett av kriteriene i litteratursøket var at grupper som ble definert som vanskelige å nå, også skulle rekrutteres til prosjektene, slik at vi kan lære mer om ulike rekrutteringsstrategier. Flertallet av prosjektene i søket forsøkte ikke aktivt å rekruttere disse gruppene, men oppfordret likevel til at de burde rekrutteres i fremtidige prosjekter. Årsakene som ble oppgitt, var for det meste av praktisk art.

For å rekruttere informanter fra grupper som er vanskelige å nå, må man bruke kreative rekrutteringsmetoder som også er mer tidkrevende.

KVALITET – OG SAMSPILL. Å øke variasjonen i rekrutteringsstrategiene og hvem en rekrutterer, øker kvaliteten på forskningen som gjøres. Alle som har forsøkt å rekruttere informanter til forskningsprosjekter, vet at dette er en komplisert og til tider frustrerende prosess.

Det kan være praktisk vanskelig, men det gjør det ikke noe mindre viktig å rekruttere individer som er vanskelige å nå.

• Sammen må vi reflektere over hvordan man får til etisk ansvarlig og god rekruttering av slike grupper.
• Vi må finne ut hvem som er underrepresentert i forskningsprosjekt her i Norge. Hvem rekrutteres til forskning, og hvem havner utenfor?

UTENFORSKAPET. Perspektivene til dem som er vanskelige å rekruttere, mangler ofte i forskningen. Derfor må det gjøres en felles innsats for å lage prosjekter hvor de underrepresentertes stemme blir hørt. Dette gjelder ikke bare innenfor helse- og teknologiforskning. Derfor bør du tenke over hvilke grupper du representerer i forskningen din, og hvordan dette påvirker dine resultater og kunnskapen du gir tilbake til samfunnet.

Hvis vi skal oppnå et mål om likeverdige helsetjenester, trenger vi mer kunnskap. Selv om det norske helsevesenet skal tilby likeverdig helsehjelp til alle, finner vi ulikheter innenfor helse også her til lands.

Dette ble ekstra tydelig under koronapandemien, for eksempel ved sosial isolasjon og redusert tilgang til helsetjenester. Jo mer samfunnet digitaliseres, desto flere havner i det digitale utenforskapet. Dette kan man blant annet se bevis på i kapittelet om digital kompetanse i helsekompetanserapportene – som ble utgitt i 2021.

TA ANSVAR! Hvis en ikke inkluderer utsatte grupper i forskningsprosjekter, blir det vanskelig å tilpasse nye digitale og analoge løsninger slik at disse også sikres god og trygg helsehjelp. Konsekvensen av ikke å inkludere dem i forskningen, kan være at man designer teknologi, lager oppfølgingsregimer og behandlingsløp som ikke møter behovene til disse gruppene.

For å redusere sosial ulikhet i helse, må også forskningsverdenen ta ansvar. Hvis fastlegene skal lære hvordan de kan begrense ulikheter i møte med pasienter, og myndighetene skal iverksette gode og effektive tiltak, må vi forskere tilby kunnskap de kan basere dette på. Forskningen skal gjøres for – og gagne alle i samfunnet – ikke kun de mest tilgjengelige og ressurssterke.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 11-utgaven