Vaksinespillet

Kronikk: Dag Morten Dalen, professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI

SELV OM DET er mye ved dette spillet som ikke når ut til alle hjemmekontorene, er det særlig to fenomener jeg fester meg ved her. Det første er betydningen av såkalte ufullstendige kontrakter og reforhandlinger, og det andre er betydningen av gjentatte spill.

Flere vaksiner er i produksjon, og flere ventes, men produksjons- og distribusjonskapasiteten er begrenset på kort sikt. Når prisene som er avtalt, varierer så mye mellom land, settes kontraktene med industrien på prøve.

PRISFORSKJELLENE. Basert på avislesing ser det ut til at EU skal ha avtalt en pris på 1.78 euro per dose av AstraZeneca-vaksinen, mens USA betaler fire dollar. Modernas vaksine, som ble utviklet i USA med store støttebeløp fra amerikanske myndigheter, selges der for 15 dollar per dose og for 18 dollar i Europa. Israel ser ut til å skille seg ut. De har allerede kommet langt i sitt vaksineringsprogram, men betaler visstnok 47 dollar per dose av både Pfizer og Moderna sine vaksiner.

Vi kan ikke direkte forklare slike prisforskjeller med variasjon i landenes forhandlingsstyrke. Mange gikk inn med betydelig økonomisk støtte til vaksineutvikling, og her har landene tydeligvis koblet dette til avtaler som regulerer prisen på en ferdig utviklet vaksine. Både EU og Storbritannia ga mye støtte til AstraZeneca i utviklingsfasen, men ingen støtte til for eksempel Pfizers utviklingsprogram. Dette forklarer hvorfor disse betaler en langt lavere pris per dose for AstraZenecas vaksine enn for Pfizers.

Moderna fikk store støttebeløp fra USA, og de har en lavere dosepris enn land i Europa. Med så mange vaksinekandidater (opprinnelig rundt 150), er det naturlig at land støttet ulike legemiddelfirmaer og inngikk forskjellige avtaler.

KOLLEKTIVT GODE. Et slikt mangfold av støttekandidater var bra. Det økte sannsynligheten for å lykkes med den enkelte vaksinekandidat, og det ga plass til enda flere konkurrerende utviklingsløp. Begge deler bidro til et globalt kollektivt gode, som vi kan kalle «oppskrifter på effektive vaksiner».

Frontene mellom landene fremsto på dette tidspunktet som spisset. Verdien av det kollektive gode var jo skyhøy, og jo flere som bidra, desto bedre for alle.

TEMPERATUREN STIGER. Nå handler det ikke lenger om et kollektivt gode. Mens oppskriften på en effektiv vaksine i prinsippet kan nytes av alle, uten noen form for fortrengning, er de faktiske vaksinene som nå produseres, i aller høyeste grad private. Én ekstra dose til Norge er én dose mindre til et annet land, i hvert fall på kort sikt. Da er det som forventet at temperaturen stiger i markedet som skal fordele produserte vaksiner mellom land.

Koblingen mellom utviklingsstøtte og vaksinepris kan ha økt temperaturen. Myndighetene i ulike land har brukt utviklingsstøtte for å sikre seg tilgang dersom vaksinen blir godkjent.

UFULLSTENDIGE KONTRAKTER. Høy utviklingsstøtte ser ut til å være koblet til volumforpliktelser og lavere pris per dose. Du skal ha stor tro på at kontraktene er uten smutthull dersom du våger å bytte utviklingsstøtte mot en lavere vaksinepris. Når vaksinen først er utviklet og godkjent, er høy forsyningsprioritet det viktigste for alle, og budkampen mellom land kan være vanskelig å stagge. Det er kun kontrakten som kan beskytte dem.

Uforutsette forhold som åpner opp vaksinefordelingsnøkkelen, vil være ekstra krevende for land med lav avtalepris. Enten stopper vaksineleveransene opp, eller så må prisene reforhandles raskt. Disse landene må ha ment at smutthullene i kontraktene er tilstrekkelig små, eller så har de stor tiltro til legemiddelfirmaene: At de ikke vil utnytte eventuelle smutthull for å øke fortjenesten.

GJENTATT SPILL. Hvor kommer så denne tilliten fra? Det er mange spillsituasjoner som kan ha begredelige utfall hvis de bare spilles en gang, men som reddes av at partene spiller det samme gjentatte ganger. Hvis en ufullstendig kontrakt plutselig avslører en mulighet for å utnytte motparten, er det fristende å plukke opp gevinsten selv om du etterlater deg en svært misfornøyd kontraktspartner. Er du derimot avhengig av denne kontraktspartneren også i fremtiden, lar du den kortsiktige gevinsten ligge for å opprettholde et godt partnerskap.

Spørsmålet er om pandemien oppleves som så unik at koblingene mellom utfallet av vaksinespillet – og det fremtidige samarbeidet mellom myndigheter og legemiddelindustrien – oppleves som svak. Det kommer nye pandemier i fremtiden, men vissheten om dette er kanskje ikke konkret og forutsigbar nok til at det oppleves som en gjentakelse av dagens vaksinespill. Det er sannsynligvis grunnen til at temperaturen øker i det vaksinespillet som pågår nå.

DOMINANT STRATEGI. Dette gjelder ikke bare forholdet mellom industri og myndigheter i det enkelte land. Det påvirker også mulighetene til å få til godt samarbeid mellom land om både fordeling av vaksiner – og hvordan de skal forhandle med industrien.

I dette vaksinespillet har alle landene en såkalt dominant strategi, og det er å være aggressiv og benytte de mulighetene som finnes, for eksempel å gå med på en høy reforhandlet vaksinepris.

Dette gir økt konfliktnivå og høyere pris, uten at vaksinefordelingen blir bedre av den grunn.

«NÅ – ELLER ALDRI». Hvis myndighetene skulle håndtere et slikt vaksinespill gjentatte ganger, vil det være lettere å få til et godt samarbeid, det vil si å avstå fra aggressiv budkamp for å få prioritet i vaksineforsyningene. Men igjen oppleves nok dette som «nå eller aldri», uten tanke på neste globale pandemi.

Når landene etter hvert skal forberede en ny pandemivaksineberedskap, vil nok lokal og regional kompetanse og kapasitet til å utvikle vaksiner, stå sentralt. Så langt har erfaringene vist at legemiddelindustrien og forskningsmiljøer ved universitetene mobiliserte raskt, men også at utvikling og produksjon kobles til tilgang på godkjente vaksiner. USAs Operation Warp Speed (OWP) har eksempelvis en kobling mellom støtte til utvikling og produksjon og forsikringer om tilgang til ferdige vaksiner.

Men USA er fremdeles et stort land. Egenutvikling – og produksjon – er garantert ikke løsningen for alle oss andre. Kontrakter og markedsmekanismer kommer også da til å regulere vaksinefordelingen. Dette bør også inn i evaluering, og i beredskapsarbeidet.

Ingen oppgitte interessekonflikter