Våger vi å utfordre etablerte sannheter?

Kronikk: Frøydis Lilledalen, psykologspesialist, parterapeut og kronisk syk

I FOLKEOPINIONEN OG i helsevesenet finnes det ubestridte læresetninger; som at stress gjør syk og aktivitet gjør frisk. Vil du for eksempel forebygge ryggsmerter, utmattelse, vondt i magen, underlivssmerter, migrene, depresjon, overvekt eller uforklarlige symptomer: så er aktivitet løsningen. Trening er vår tids manna.

Har du derimot vondt i ryggen, lite energi, smerter i kroppen, ufrivillige rykninger, sterke menssmerter, irritabel tarm, er tykk eller nedfor, stresser du sannsynligvis for mye.

FALLGRUVER. For mye stress og for lite aktivitet har blitt svaret på alt vi ikke finner på en CT-scan eller i blodprøver.

Etter å ha fått en sykdom der aktivitet dessverre gjør sykere, har jeg funnet det adekvat å utfordre disse tesene. Enkle forklaringer er appellerende, men det betyr ikke at de er riktige. Klokkertro på stress og aktivitet som altforklarende har flere fallgruver.

• Vi undervurderer andre årsaksforklaringer og behandlingsmuligheter,
• vi snakker om korrelasjon som om det er kausalitet, og
• vi står i fare for å tro så mye på tesene at vi mistror pasienter som opplever at dogmet ikke stemmer.

FORDOMMENE. Et eksempel på undervurdering av andre forklaringer, kommer til syne i Ronny Brede Aase sin serie Eit fett liv på NRK: Overvektige blir møtt med fordommer om at de spiser mye og trener lite. Punktum. Kanskje er dette rett på gruppenivå, men det sier lite om den enkelte kropp.

• Stoffskifte og medisiner påvirker vekt,
• prosessert mat kan være en kilde til fedme.

Studier viser at om du putter avføring fra tynne mus inn i tykke mus, blir de slanke. Det er altså ikke én enkel og enestående forklaring på tallet på vekta.

Se også: Ja til trivsel i egen kropp – uansett størrelse 

HVA VET VI? Samvariasjon sier ikke noe om årsakssammenhenger. Man finner korrelasjon mellom stress og sykdom. Men vet vi egentlig at stress utløser sykdom? Kan det være omvendt? Kan syke mennesker ha en lavere terskel for psykologisk og fysiologisk stress? Kan inflammasjon, feil energimetabolisme – eller en dysregulert tarmflora – påvirke humør og stressmarkører?

Og hva skjer når vi møter pasienter der aktivitet ikke er løsningen, men problemet?

Personer med myalgisk encefalopati  (ME) opplever forverring av sykdom ved aktivitet utenfor tålegrense. Overfor pasienter som ikke gjenspeiler den generelle konsensus om aktivitetens ubestridte helseeffekt, har man to valgmuligheter. Man kan slutte å tro på tesene som eneste fasit, eller man kan slutte å tro på pasienten. Som samfunn og behandler er det lett å velge det siste, og krevende å velge det første. Paradigmeskifter tar tid. Antiteser fordrer ressurser, bevilgninger og politisk vilje.

ANSVAR – ELLER SKYLD? Ansvar for egen helse er en god ting. Ansvar er noe de fleste ønsker å ha, og prøver å ta, over livet og helsa si. Men når blir ansvar for egen helse, til skyld for egen uhelse?

Heldigvis for mennesker med migrene, irritabel tarmsyndrom (IBS), uforklarlig fedme, endometriose og ME, velger et økende antall forskere og klinikere å tro på pasienter når de sier de har prøvd. De ser at individets innflytelse på sykdom kanskje er begrenset, og sjelden bare et spørsmål om egeninnsats.

FORSTÅELSE – OG YDMYKHET. Forståelse av sykdom og helse er mer komplisert enn å finne en perfekt balanse mellom aktivitet og stress. Og dogmet om stress og aktivitet er ikke uproblematisk. For noen kan det resultere i feilbehandling og skam. Ingen av delene er vinnere for folkehelse eller samfunnsøkonomien.

En mer farbar vei, er å bevare ydmykhet for ting vi ikke forstår, våge å utfordre etablerte sannheter, og i økende grad tilby individtilpasset utredning og behandling.

Ingen oppgitte interessekonflikter