Useriøst om kjønnsbekreftende behandling

Innlegg: Aleksander Sørlie, sykepleier og fagansvarlig i Pasientforeningen for kjønnsinkongruens (PKI)
Ingun Wik, pediatrisk sykepleier, helsesykepleier og spesialist i sexologisk rådgivning (NACS)

I KRONIKKEN «Forsvarlig behandlingstilbud til barn og unge med kjønnsdysfori?» i Dagens Medisin skriver Øyvind Hasting og medforfattere at kjønnsbekreftende behandling til ungdom er eksperimentelt, og de stiller seg kritiske til behandlingstilbudet (1). De ønsker seg et forsvarlig behandlingstilbud.

Det gjør vi også. Derfor mener vi det må være en forutsetning at debatten rundt kjønnsbekreftende helsehjelp er basert på kunnskap heller enn ideologi og skremselspropaganda.

IDEOLOGISK SLAGSIDE. I artikkelen går forfatterne langt i å anklage både forskere, behandlere og pasientorganisasjoner for manglende objektivitet, men anerkjenner i liten grad den åpenbare ideologiske slagsiden i egen artikkel. Til tross for at forfatterne kommer med en rekke empiriske påstander, er deres referanseliste nærmest blottet for fagfellevurdert forskning. Blant de 27 referansene oppgitt er det kun fem som referer til forskning, og majoriteten viser til leserinnlegg og nyhetsartikler. Aller mest påfallende er likevel bruken av blogginnlegg fra svært ytterliggående grupperinger, slik som blant annet The American College of Pediatricians, en kristenkonservativ anti-LHBT hatgruppe fra statene.

Vi vil gjerne være mer gjennomsiktige om hvor vi står. Vi som skriver dette innlegget, er begge helsepersonell, og vi mener at personer med kjønnsinkongruens som har behov for det, skal ha tilgang til kjønnsbekreftende helsehjelp. En av oss er fagansvarlig i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI), den andre er helsesykepleier og spesialist i sexologisk rådgivning (NACS), og jobber med transungdom på Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS). Vi kjenner oss ikke igjen i forfatterens beskrivelser av verken pasientgruppen eller behandlingstilbudet.

BEDRE PSYKISK HELSE. Vi vil påpeke at internasjonale retningslinjer for behandling av kjønnsinkongruens er bygget på stor faglig konsensus. Når organisasjoner som World Professional Association for Transgender Health (WPATH) vedtar faglige retningslinjer, er dette basert på forskning og årevis med klinisk erfaring. Helsestasjon for kjønn og seksualitet behandler ungdom i tråd med disse retningslinjene.

Den overveldende majoriteten av forskning på feltet viser det samme: Kjønnsbekreftende behandling fungerer og gir bedre psykisk helse (3–7). Dette gjelder også for ungdom, hvor forskning viser at både pubertetsutsettende hormoner og kjønnshormoner øker livskvalitet hos unge med kjønnsinkongruens (8–11). Det er heller ingen tvil om at såkalt «affirmativ» eller bekreftende tilnærming gir bedre psykisk helse hos denne gruppa.

All tilgjengelig forskning viser at det å bli bekreftet i sin identitet, er en av de viktigste beskyttelsesfaktorene for psykisk uhelse blant unge med kjønnsinkongruens (11–16)

SJELDENT Å ANGRE. Som helsepersonell ønsker vi selvsagt mer og bedre forskning på behandling av barn og unge. Samtidig er det viktig å påpeke at bruk av pubertetsutsettende hormoner knapt kan kalles verken nytt eller eksperimentelt, da det har blitt brukt i årevis for å behandle barn med for tidlig pubertet. Det finnes ingen forskningslitteratur som støtter opp under at dette «sementerer dysfori» hos barn og unge. At de fleste barn som får pubertetsutsettende hormoner, fortsetter å identifisere seg som trans, er først og fremst en god indikasjon på at de barna som får dette, også er dem som faktisk har behov for det.

Dette speiler seg også i det lave antallet som angrer. Forfatterne fremmer en påstand om at det er en økning av dem som angrer på kjønnsbekreftende behandling, men kan ikke begrunne dette faglig. Årsaken til det er enkel: All tilgjengelig kunnskap tyder på at det å angre på kjønnsbekreftende helsehjelp, er svært sjeldent – og estimatene ligger på mellom 0,3 prosent og 3,8 prosent (17–19). Ifølge en ny og svært omfattende studie fra Sverige var angringsraten på kun 2,2 prosent og hadde gått nedover de siste årene, ikke oppover (17).

Dette stemmer også overens med klinisk praksis i Norge, hvor Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) forteller at det kun er 5 personer som har tatt kontakt med dem for å gå tilbake til sitt tildelte kjønn siden 2008 (20). Selv om vi tar høyde for mørketall, er det ingenting som tyder på at angrere utgjør en stor eller økende andel av pasientgruppen.

AKSEPT OG SYNLIGHET. Forfatterne er bekymret for veksten i antall henvisninger og knytter dette til sosial smitte og propaganda fra transaktivister og behandlere. En noe mer sannsynlig grunn til økningen er at det er mer aksept og synlighet for transpersoner nå enn før. Dette avfeies basert på at en noe større andel av de unge som søker seg til behandling, ble tildelt et kvinnelig kjønn ved fødselen.

Først kan det være fint å påpeke at mye tyder på at økningen i henvisninger er i ferd med å flate seg ut. Ifølge Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) var det færre henvisninger i 2019 enn det var i 2018. Videre var det en liten overvekt av personer med tildelt mannlig kjønn som ble henvist til NBTS voksen, mens NBTS barneavdeling, basert på kliniske inntrykk, anslår at to av tre ble tildelt et kvinnelig kjønn hos dem (21).

Kjønnsforskjellen er der, men er ikke noe mer dramatisk enn at den kan forklares av det som synes å være en økt grad av transfobisk motivert hatkriminalitet mot transkvinner.

SVAKT DOKUMENTERT. I Norge finnes det slående lite forskning på transpersoners opplevelser med vold og diskriminering, men både erfaringsbasert kunnskap, forskning og store levekårsundersøkelser fra andre vestlige land viser at transkvinner alt i alt er betydelig mer utsatt for diskriminering og vold enn transmenn. Dette kommer særlig til uttrykk blant ungdom.

I den største undersøkelsen utført på transpersoner, med over 27.000 respondenter, svarte 38 prosent av transkvinner som hadde vært åpne om å være trans på barne- eller ungdomsskolen, at de hadde blitt utsatt for fysisk vold fordi de var trans, og hele 22 prosent hadde droppet ut av grunnskolen fordi den transfobiske trakasseringen ble for mye å håndtere (22).

USERIØST. Forfatterne slår alarm om transaktivistisk propaganda, sosial smitte og kjønnsbekreftende behandling til barn og unge. Vi er mer bekymret for at viktige diskusjoner blir ignorert til fordel for en rent ideologisk debatt der både forskning og brukerperspektiver må vike til fordel for synsing og overdreven bekymring.

Vi ønsker både debatt og konstruktiv kritikk velkommen, og vi vil gjøre alt vi kan for å sørge for at vår pasientgruppe får forsvarlig og god behandling. Likevel mener vi det må være en forutsetning for diskusjon at de som deltar, har tilstrekkelig kunnskap om feltet og kan begrunne sine påstander på en redelig måte, med solide og seriøse kilder. Det opplever vi ikke at forfatterne klarer å gjøre i sin kritikk.

I stedet fremmes personlige meninger og anekdoter som fakta og brukes som begrunnelse for å fjerne et godt og viktig behandlingstilbud for en allerede sårbar pasientgruppe.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser:
1) Forsvarlig behandlingstilbud til barn og unge med kjønnsdysfori? Dagens Medisin. 
2) American College of Pediatricians [Internett]. Southern Poverty Law Center. 
3) Murad MH, Elamin MB, Garcia MZ, Mullan RJ, Murad A, Erwin PJ, mfl. Hormonal therapy and sex reassignment: a systematic review and meta-analysis of quality of life and psychosocial outcomes. Clinical Endocrinology. februar 2010;72(2):214–31.
4) Wernick JA, Busa S, Matouk K, Nicholson J, Janssen A. A Systematic Review of the Psychological Benefits of Gender-Affirming Surgery. Urologic Clinics. 1. november 2019;46(4):475–86.
5) Costa R, Colizzi M. The effect of cross-sex hormonal treatment on gender dysphoria individuals’ mental health: a systematic review. Neuropsychiatr Dis Treat. 4. august 2016;12:1953–66.
6) Bränström R, Pachankis JE. Reduction in Mental Health Treatment Utilization Among Transgender Individuals After Gender-Affirming Surgeries: A Total Population Study. AJP. 4. oktober 2019;appi.ajp.2019.1.
7) Irwig MS. Testosterone therapy for transgender men. The Lancet Diabetes & Endocrinology. 1. april 2017;5(4):301–11.
8) Chew D, Anderson J, Williams K, May T, Pang K. Hormonal Treatment in Young People With Gender Dysphoria: A Systematic Review. Pediatrics. 2018;141(4).
9) Allen LR, Watson LB, Egan AM, Moser CN. Well-being and suicidality among transgender youth after gender-affirming hormones. Clinical Practice in Pediatric Psychology. 2019;7(3):301–11.
10) Vries ALC de, McGuire JK, Steensma TD, Wagenaar ECF, Doreleijers TAH, Cohen-Kettenis PT. Young Adult Psychological Outcome After Puberty Suppression and Gender Reassignment. Pediatrics. 1. oktober 2014;134(4):696–704.
11) Costa R, Dunsford M, Skagerberg E, Holt V, Carmichael P, Colizzi M. Psychological Support, Puberty Suppression, and Psychosocial Functioning in Adolescents with Gender Dysphoria. The Journal of Sexual Medicine. 2015;12(11):2206–14.
12) Simons L, Schrager SM, Clark LF, Belzer M, Olson J. Parental Support and Mental Health Among Transgender Adolescents. Journal of Adolescent Health. 1. desember 2013;53(6):791–3.
13) Russell ST, Pollitt AM, Li G, Grossman AH. Chosen Name Use Is Linked to Reduced Depressive Symptoms, Suicidal Ideation, and Suicidal Behavior Among Transgender Youth. Journal of Adolescent Health. oktober 2018;63(4):503–5.
14) Kattari SK, Walls NE, Speer SR, Kattari L. Exploring the relationship between transgender-inclusive providers and mental health outcomes among transgender/gender variant people. Social Work in Health Care. 13. september 2016;55(8):635–50.
15) Veale JF, Peter T, Travers R, Saewyc EM. Enacted Stigma, Mental Health, and Protective Factors Among Transgender Youth in Canada. Transgender Health. 1. desember 2017;2(1):207–16.
16) Olson KR, Durwood L, DeMeules M, McLaughlin KA. Mental Health of Transgender Children Who Are Supported in Their Identities. Pediatrics [Internett]. 1. mars 2016, 137(3). 
17) Dhejne C, Öberg K, Arver S, Landén M. An analysis of all applications for sex reassignment surgery in Sweden, 1960-2010: prevalence, incidence, and regrets. Arch Sex Behav. november 2014;43(8):1535–45.
18) Danker S, Narayan SK, Bluebond-Langner R, Schechter LS, Berli JU. A Survey Study of Surgeons’ Experience with Regret and/or Reversal of Gender-Confirmation Surgeries. Plast Reconstr Surg Glob Open 
19) Cornell University. What does the scholarly research say about the effect of gender transition on transgender well-being? What We Know. 
20) Tall fra en mailkorrespondanse med henholdsvis Anne Wæhre og Kjersti Gulbrandsen fra NBTS om henvisninger og kjønnsfordelinger på barne- og voksenavdelingen.  
21) Magnus Nordmo Eriksen. Enkelte transseksuelle ønsker å komme tilbake til sitt opprinnelige kjønn. 2019
22) James SE, Herman JL, Ranking S, Keisling M, Mottet L, Anafi M. The Report of the 2015 U.S. Transgender Survey. Washington, DC: National Center for Transgender Equality.; 2016.