Uryddig av Magnussen-utvalget

Erik Nord, professor i helseøkonomi, Universitetet i Oslo
EN GRUPPE som professor Jon Magnussen ved NTNU har ledet, har kommet med forslag til konkretisering av det tradisjonelle alvorlighetskriteriet for prioritering. Gruppen foreslår at alder ikke skal inngå i alvorlighetskriteriet i klinisk praksis. Dette er en viktig framgang i forhold til Norheim-utvalgets forslag (NOU 2014:12). Men det gruppen foreslår i forbindelse med evaluering av nye behandlingsmetoder, er uryddig.
Gruppen ble bedt om å skissere løsninger for gradering av betalingsvillighet for en QALY basert på alternative definisjoner av alvorlighet. Men gruppen presenterer bare en løsning der alvorlighet defineres som antall tapte QALY – absolutt prognosetap. Definisjonen favoriserer sterkt yngre framfor eldre målgrupper. Et alternativ bestående i å kombinere aldersjustert prognosetap – relativt prognosetap – med begrenset aldersvekting blir aldri redegjort for.
I DEN SAMME FELLA. Magnussen-gruppen gjør dermed samme feilen som Norheim-utvalget: Politikerne får ikke klare alternativer å velge imellom.
Feilen oppstår allerede på side 19. Gruppen bare bestemmer seg kjapt for at antallet framtidige QALY som tapes, er en rimelig og naturlig tolkning av alvorlighetsbegrepet. Dermed er løpet i realiteten kjørt. Gruppen søker riktig nok å forankre sitt valg i Lønning II-utvalgets definisjon av alvorlighet som prognosetap. Men Lønning II-utvalgets øvrige ordvalg, kombinert med dets avvisning av alder som prioriteringskriterium, gjør relativt prognosetap til en mer nærliggende tolkning. Relativt prognosetap er jo en form for aldersjustering av tap.
MISVISENDE. Magnussen-gruppen gjør (s.34) en misvisende teknisk sammenligning av absolutt og relativt prognosetap. Gruppen gir først et eksempel med sykdommer som rammer på ulike alderstrinn, og som med standard behandling fører til død etter noen år. Det konkluderes med at både absolutt og relativt prognosetap rangerer yngre over eldre med hensyn til alvorlighet. Men sammenligningen med hensyn til rangering tilslører hvor stor forskjell de to målene gjør på yngre og eldre. Gruppen gir selv et eksempel (s.29) der forskjellen i alvorlighet mellom yngre og eldre er 130 posent målt etter absolutt prognosetap, mot 16 prosent målt etter relativt prognosetap.
For det andre utelater gruppen et eksempel med sykdommer som er livstruende allerede på svært kort sikt. Absolutt prognosetap er da proporsjonalt med normalt gjenstående levetid, mens relativt prognosetap er nær 100 prosent uansett alder.
ALTERNATIV. For det tredje: Sykdommer som går over, skårer høyere på relativt prognosetap jo senere i livet de forekommer. Det stemmer ikke med vanlig forståelse av ordet alvorlighet. Men sykdommer som går over, er en liten del av prioriteringsdebatten. På side 35 blir denne ubetydelige begrensningen i hva målet relativt prognosetap egner seg for, til én av to hovedgrunner for Magnussen-gruppen til å foretrekke absolutt prognosetap. Det er ute av proporsjoner.
Helseministeren bør søke å få fram et alternativ til Magnussen-gruppens forslag og vurdere hvilket av de to som stemmer best med hans verdier – og verdiene til folk flest.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2015