Uriktig og arrogant om psykologtitler

Innlegg: Anders Tvedten, rådgiver i TRY Råd

I EN KRONIKK i Dagens Medisin på nett 6. juli hevder psykolog Silje Schevig at «Alle vil tape på endring av psykologtittelen».

Jeg er ikke spesielt engasjert i debatten om personer med masterutdanning skal få benytte seg av sammensatte psykologtitler. For meg er den største utfordringen i hverdagen tiden jeg bruker på å forklare kunder at jeg har en femårig universitetsutdanning i organisasjonspsykologi (gjerne etter at en kollega feilaktig har sagt at jeg er organisasjonspsykolog).

Jeg skal derfor ikke gjenta argumentene om hvorfor personer med min (og annen femårig psykologiutdanning) skal få titulere seg som en eller annen form for psykolog. Ei heller argumentene mot en endring av regelverket. Det som derimot ikke kan stå usagt, er den totale arrogansen og uvitenheten kronikkforfatteren utviser.

PÅSTANDENE. La oss ta det påstand for påstand: «Jeg vil tro alle masterstudiene i psykologi har vokst frem fordi de er populære å studere snarere enn at det trengs flere psykologivitere i det norske samfunn», skriver kronikkforfatter Schevig.

Foruten at dette åpenbart er subjektiv tolkning av dagens arbeidsmarked gjort av kronikkforfatteren, er den også feil. Gjør man et søk på finn.no med søkeordet «psykologi», kommer det opp 98 stillinger. Kun 16 av dem er stillinger som klinisk psykolog. De andre stillingene er alt fra stillinger som rådgivere, ledere, lærere, selgere, forskere og analytikere.

I Psykologiforbundets karriereundersøkelse fra 2020 kommer det frem at av de spurte studentene med masterutdanning i psykologi, manglet bare ni prosent relevant jobb etter tolv måneder. For de med profesjonsutdanning i psykologi var dette tallet på fem prosent. Dette er grunnleggende tilbud og etterspørsel.

STATUS. Schevig skriver også at «grunnen til at mange nå jobber hardt for å få kalle seg psykolog, snarere handler om et ønske om å få høyere status. Grunnen til at psykologer i dag har den statusen de har er nettopp fordi utdanningen blir nøye kvalitetssikret i flere ledd, at man har god klinisk grunnkompetanse og at det er strengt og vanskelig å bli psykolog i Norge.»

Ja, det er vanskelig å bli psykolog i Norge. Det er bra. Det er også vanskeligere å komme inn på profesjonsstudiene i psykologi ved UiO og UiB enn på for eksempel en bachelor i arbeids- og organisasjonspsykologi eller en bachelor i psykologi. På det ordinære opptaket i 2018 var disse poenggrensene henholdsvis på 66,2, 63,5, 54,9 og 57,0.

Å påstå at utdanninger som ligger i toppsjiktet av poenggrenser i norsk utdanning har lav status og ikke er godt nok kvalitetssikret, blir feil og faller på sin egen urimelighet.  

KOMPETANSENS VERDI. Ifølge Schevig må en «også ta hensyn til at hvem som helst kan bedrive coaching- og terapeutvirksomhet. Hvis en da får titulere seg som en slags psykolog på bakgrunn av en masterutdanning (…), er det en reell risiko for at skillelinjene vaskes ut, noe som vil kunne gå utover pasientsikkerheten».

Jeg er ikke ute etter pasientene deres. Jeg ønsket derimot å bruke spesialisert psykologisk kunnskap om hvordan få folk til å både ha det bra og gjøre det bra i arbeidslivet. Derfor har jeg også jobbet med alt fra leder- og teamutvikling, fusjoner, internkommunikasjon, endringskommunikasjon og strategi for «employer branding».

Psykologikompetanse har en verdi i arbeidslivet. Om flere skal få kalle seg «...psykolog», vil tiden vise. For oss som er opptatt av kommunikasjon, ville det i hvert fall gjøre hverdagen enklere både for kunder og oss selv.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren har en masterutdanning i organisasjonspsykologi og opplyser at han, som rådgiver i TRY Råd, ikke har kunder eller oppdrag med interesse i artikkelens tema.