Tid for et paradigmeskifte

Kronikk: Birgit Valla, psykologspesialist og leder av Stangehjelpa i Stange kommune

HVORDAN VI BEST skal hjelpe folk med psykiske problemer, er et viktig og vanskelig tema. I NRKs dokumentarserie «Stemmene i hodet», der Maria er en av hovedpersonene, får vi se en animasjon som forklarer hennes opplevelse av en innleggelse hun har hatt i psykiatrien. Når Maria ble urolig, ble hun stengt inne på rommet. I stedet for å hjelpe henne der inne, ble døren holdt igjen utenfor. Hvis hun skadet seg, skulle dette ignoreres.

Det som gjør mest inntrykk på meg, er hvor veldig, veldig redd hun ser ut. Hvorfor hjalp de henne ikke med det?

PARADIGMENE. Vi handler ut ifra hvordan vi forstår verden, også kalt paradigmer. Mange oldtidskulturer trodde at jorda var flat, mens i dag vet vi at jorda er rund, og det er det rådende paradigmet. Utvikling handler om brytning mellom etablerte og nye paradigmer, som flat og rund jord. Resultatet ender i et paradigmeskifte der det nye paradigmet erstatter det gamle. Paradigmeskifter fører til en systematisk ny måte å tenke på.

Psykisk-helsefeltet handler ut ifra en forståelse om at jorda er flat, altså ut fra et paradigme som ikke stemmer med virkeligheten. Psykiske problemer forstås som sykdommer, navngitt ved hjelp av diagnoser. Diagnosene settes etter utredninger og kartlegginger utført av fagekspertisen – svært hierarkisk med psykiaterne og psykologene på toppen – som i neste omgang iverksetter behandling. Selv om mange som jobber i det psykiske helsefeltet, ikke tror på dette paradigmet og til dels handler annerledes, er tjenestene bygd opp etter dette tankesettets språk og logikk. Det meste av forskningen på feltet støtter også et slikt paradigme.

Maria fikk i mange år hjelp basert på dette paradigmet, men det hjalp henne slett ikke. Tenkt om hun ikke hadde fått hjelp basert på sin diagnose, men bare på det faktum at hun var veldig redd?

FORSTÅELSEN. For å forstå psykiske problemer, må man reflektere rundt hele mennesket, dets omgivelser, historie, erfaringer og medfødte egenskaper. Mobbing, oppvekst og traumer, alt henger sammen. Problemene kan ikke behandles som én sykdom. Kunnskap i et slikt paradigme handler om å forstå mennesket, ikke å forstå en diagnose. Egentlig er et slikt paradigme slett ikke nytt, men det blir stadig fortrengt av dem som har makt og interesse av å forsterke og opprettholde en medisinsk forståelse av psykiske problemer.

Ruth Andrea, en annen av hovedpersonene i dokumentarserien på NRK, forteller at «det er viktig å få gjøre noe annet, ikke bare ligge i en seng og bli ignorert. Det er viktig å ikke bli gitt opp og sykeliggjort, men å bli sett og få vist at man har noe i seg som er bra».

HELHETEN. Helsepolitikerne og -byråkratene ønsker å forbedre tjenestene, men pålegger tjenestene å jobbe ut ifra en tro om at jorden er flat og rund på en gang. Man skal både se hele mennesket og diagnostisere. Man skal både ha brukermedvirkning og pakkeforløp. Man skal både ta utgangspunkt i hva som er viktig for den enkelte og utføre standardiserte kartlegginger og utredninger. Dette er selvmotsigende og kan ikke gjøres samtidig.

Når myndighetens kontrollorganer dessuten er mest opptatt av å sikre at påleggene innen det rådende paradigmet er ivaretatt, vil dette ta størst plass i tjenestene – og den hjelpen som folk får.

SAMSPILLET. Det går også an å jobbe med en forståelse om at jorda er rund. Stangehjelpa i Stange kommune er en tjeneste for familiehjelp, psykisk helse og rus for alle aldre og alle typer problemer uansett alvorlighetsgrad. Vi er en tverrfaglig sammensatt gruppe der alle er likeverdige, uten profesjonshierarki. Hos oss kan folk ta direkte kontakt og vi avviser ingen.

Folk forteller selv hva de ønsker hjelp med, og de beskriver sine vansker. Vi lytter til deres historie, for så i samarbeid å komme frem til hvordan vi kan hjelpe dem best mulig. Vi diagnostiserer ikke og vi bruker ikke kartlegginger som er laget for å komme frem til en diagnose. De fleste vi treffer, er ikke opptatt av dette. De er takknemlige for å bli lyttet til, og for å få hjelp til å forstå problemet sitt og hva de kan gjøre for å få det bedre.

BEVEGELSEN. I 2016 hadde Stangehjelpa besøk av over 100 fagpersoner fra andre kommuner som kom for å lære og la seg inspirere av denne måten å jobbe på. Når mange nok tar grep og begynner å jobbe ut ifra den forståelsen av psykiske problemer som vi gjør i Stangehjelpa, vil man til slutt velte det bestående.

Ifølge Benjamin Franklin er det tre typer mennesker: De ubevegelige. De forstår ikke. Og de vil ikke forstå.

Så finnes også de bevegelige; de som ser behov for endring og vil lytte. Og de som beveger, som får ting til å skje. Hvis vi kan oppmuntre nok folk til å bevege, har vi en bevegelse. Det er det vi trenger.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 04/2017