Ti år uten en forsknings-agenda. Hurra?

Kronikk: Morten Dalsmo, sivilingeniør, doktoringeniør i teknisk kybernetikk og konserndirektør for Sintef Digital

I SKRIVENDE stund er det nøyaktig ti år siden daværende helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre la frem stortingsmeldingen Én innbygger – én journal (EIEJ). På denne merkedagen kunne man endelig få innsyn i meldingens tre hovedmål for IKT-utviklingen:

• Helsepersonell skal ha enkel og sikker tilgang til pasient- og brukeropplysninger
• innbyggerne skal ha tilgang på enkle og sikre digitale tjenester, og
• data skal være tilgjengelig for kvalitetsforbedring, helseovervåking, styring og forskning.

SYMBOLPROSJEKT. Gigantprosjektet Akson ble selve flaggskipet som skulle realisere Én innbygger – én journal i primærhelsetjenesten og knytte kommunene sammen med spesialisthelsetjenesten. Etter flere år uten resultater og påfølgende skarpe kritikk fra Riksrevisjonen og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite ble hele prosjektet lagt ned.

Oppfølgeren, den KS-ledede satsingen på Felles kommunal journal, har ikke fått løfter om videreføring i 2023, mens pilotprosjektet for Én innbygger – én journal i Trøndelag, Helseplattformen, nylig er satt i drift. Det vil fortsatt ta tid før ambisjonen om at pasientdata er tilgjengelig på tvers av behandlere i regionen. Foruten Trondheim kommune og St. Olavs hospital er det enda et fåtall kommuner og fastleger som er knyttet til løsningen.

FREMSKRITTENE. Vi har imidlertid sett mange viktige fremskritt det siste tiåret. Først og fremst er det en helt annen aksept for at helsetjenestene må satse på andre måter å organisere tjenestene sine på. Bærekraftutfordringer kjennes i dag på kroppen, som blant annet fastlegekrise og utfordringer med å skaffe helsepersonell i distriktene. Disse utfordringene vil øke drastisk i årene fremover, og e-helse og annen digitalisering er viktige tiltak for å møte utfordringene.

For innbyggerne har Helsenorge.no kommet som en viktig innbyggerportal som viser vei. Arbeidet med Velferdsteknologisk knutepunkt har også gjort det mulig for kommunene å komme i gang med velferdsteknologi. I forlengelsen av dette arbeidet har Helsedirektoratet nylig kommet med faglige råd om at kommunene bør ta i bruk digital hjemmeoppfølging som et virkemiddel for å hjelpe eldre og kronikere til å bo lenger hjemme.

INTERESSANT DEBATT. Helsedirektoratet fortjener ros for at de har fått utført en forskningsstudie av digital hjemmeoppfølging før rådene ble gitt. Dessverre er rådene bare i begrenset grad underbygget av denne studien, som ikke har entydige resultater. Det er jevnt over gode tilbakemeldinger fra brukerne, men de medisinske effektene for brukerne er ikke overbevisende dokumentert, og en studie av helsetjenesteforbruk viste at dette ikke endret seg med innføringen.

I det siste har det foregått en interessant diskusjon om det er riktig å satse på digital hjemmeoppfølging. Professor i helseøkonomi, Ivar Sønbø Kristiansen, hevder på den ene siden at det neppe er samfunnsøkonomisk lønnsomt. På den andre siden finner vi leder for bærekraft og helse i Abelia, Tarje Bjørgum, som mener dette ikke bør være noe hinder, og at bærekraftutfordringene gjør det helt nødvendig å satse.

Byråd for helse, eldre og innbyggertjenester i Oslo kommune, Robert Steen, har argumentert for at e-helseløsninger nå må innføres for å skape «et nytt eksporteventyr».

FORSKNINGSSVAKT FELT? For meg illustrerer denne diskusjonen at e-helsefeltet over tid har vært et forskningssvakt område. I andre norske krafttak, som utviklingen av petroleumsnæringen, havbruksnæring og dagens arbeid for det grønne skiftet, inngår forskning som et helt opplagt strategisk virkemiddel. Forskning kan bidra til å prøve ut nye løsninger og bygge kompetanse som trengs i sektor og næring. I tillegg kan den evaluere og bidra til at man tar kunnskapsbaserte valg av løsninger som har effekter.

Kort oppsummert, så er vi nødt til å fortsette å prøve ut digital hjemmeoppfølging og alternativer til dette, men vi er ikke i mål. Og bedriftene som skal danne grunnlaget for fremtidig eksportsuksess, er avhengig av å kunne demonstrere tydelige effekter for å ha en sjanse til å lykkes. Da må vi bruke forskning som et strategisk virkemiddel.

TI ÅR TIL PÅ VENT? I dagens utkast til sektorens e-helsestrategi er ikke forskning nevnt som virkemiddel. Det fremstår som om forskning utøves av utenforstående, bottom-up og uten kobling til de store nasjonale satsingene. Til tross for kritiske merknader av Riksrevisjonen og Stortinget er ambisjonen i strategien at sektoren over tid skal jobbe for å etablere et bedre samarbeid. Siden det bare sitter én representant fra forskningsmiljøene som ikke er i sektoren blant de til sammen 70 medlemmene i de tre nasjonale e-helserådene, og ingen fra helsenæringen, skjønner man at det vil ta tid.

Forskningen må få en sentral plass i sektorens e-helsestrategi og vi må samle kreftene for å unngå at vi om ti nye år fortsatt ikke vil være i mål med visjonen i EIEJ. Dette krever at det legges til rette for at sektoren, helsenæringen og forskningsmiljøene kan jobbe effektivt sammen fremover.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 17-utgaven