Taushet - bare inntil døden

Lars E. Gleditsch, lege, Tønsberg

I PARAGRAF 5-1 i Pasientrettighetsloven, Rett til journalinnsyn, heter det: «Nærmeste pårørende har rett til innsyn i journal etter en pasients død, om ikke særlige grunner taler mot det».
I forarbeidene til loven, Odelstingsproposisjon nr. 12 (1998-1999) heter det: Hovedregelen er at nærmeste pårørende har rett til innsyn med mindre særlige forhold foreligger.
Vedkommer ikke andre
«Særlige grunner» kan være opplysninger pasienten har gitt uttrykk for at det ikke skal gis innsyn i for pårørende - eller opplysninger det er grunn til å anta at pasienten hadde motsatt seg at nærmeste pårørende får kjennskap til.
Dette oppfyller neppe befolkningens ønske om diskresjon, og er trolig en paragraf de færreste av oss, inklusive mange leger og advokater, kjenner til. I utgangspunktet er ethvert notat andre uvedkommende, selv opplysninger om hvor ofte en har vært til konsultasjon - og hos hvem.
Bare inntil døden…
Gjennom regler om legers taushetsplikt, om sikkerhetshensyn ved lagring av journaler og data samt innsynsregler i sykehusjournaler, er det skapt den vanlige rettsoppfatning at det en betror sin lege, forblir hemmelig. Men det er altså bare inntil døden. Denne dagen senkes terskelen for taushetsplikten, og «nærmeste» pårørende kan - uten begrunnelse - be om kopi av journalen.
Med bakgrunn i dette «anmoder» pasientombudet, uten forklaring, omsvøp eller nevnelse av spesiell problemstilling, om at den dødes journal oversendes samboer - uten «siling». Her godtas ikke hva som helst som «særlig grunn».
Taktløst
Forhold man er pliktig til å nedfelle i en pasientjournal, omfatter eksempelvis psykiatriske problemstillinger og beskrivelser av kvinners underliv. Det er neppe tiltalende for de fleste av oss å vite at dette kan bli gjenstand for nysgjerrig lesing rundt kaffebordene av den som defineres som «nærmeste» pårørende, for eksempel en korttidssamboer - eller nevø.
Det kan se ut til at lovgiver mener pasientene selv bør gardere seg mot innsyn i journalen etter død ved å få journalført dette der og da. Det er neppe mange som tenker på dette i levende live; et slikt spørsmål kan til og med oppleves som taktløst.
Under fire øyne
Det kan likevel se ut til at man bør avslutte enhver konsultasjon med: «Hva med dette journalnotatet; skal det holdes nedlåst etter din død?».
Spørsmålet er om dette er et rimelig krav, eller om vi som pasienter i utgangspunktet kan forutsette en «stilltiende avtale» om at så er tilfelle - og at man kan ha tillit til at våre samtaler med vår lege, sjelesørger eller gynekolog skal forbli under fire øyne.
Loven bør endres
Det er også høyst usikkert om den som post mortem, eventuelt skal unndra noen opplysninger fra innsyn, velger de opptegnelser som avdøde selv holdt for å være de mest følsomme. Kanskje hadde avdøde «særlige grunner» for å ønske nettopp et helt «uskyldig notat» hemmeligholdt.
Dersom det er mistanke om feilbehandling, vil Helsetilsynet alltid ha adgang til journalen. Det får være vår rettsikkerhet. Nysgjerrighet er ingen begrunnelse for å senke kravene til diskresjon. Loven bør derfor endres.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 25/08