Sykehus i pandemiens tid

Innlegg: Dag Bøhler, prosjektdirektør i Sykehusbygg HF
Just Ebbesen, prosjektdirektør for Nye Oslo universitetssykehus

DET ER STILT spørsmål om hvorvidt de nye sykehusene som er planlagt i Oslo, er egnet for å håndtere fremtidige pandemier. Begreper som «smittetårn» brukes i omtalen av planlagte bygg. Men det stemmer ikke at smittevern ikke er hensyntatt i planleggingen av Norges største beredskapssykehus.

Det er risiko for smittespredning i alle bygninger, både høye og lave, hvis det foregår behandling av smittebærende pasienter. Begrensning av smittespredning gjøres med funksjonell organisering, bygningsmessige løsninger, tekniske systemer, høyspesialisert utstyr og beredskapsmessige prosedyrer. Dette er en del av planene for nye Oslo universitetssykehus (OUS).

FLEKSIBLE LØSNINGER. En viktig forutsetning for nye sykehusbygg er at de skal fungere effektivt under normal drift, men samtidig ha fleksible beredskapsløsninger som kan tilpasses plutselige utfordringer. Slike beredskapsløsninger skal håndtere pågang fra store pasientgrupper i katastrofesituasjoner, enten de kommer over et svært kort tidsrom eller langsomt, som ved den aktuelle pandemisituasjonen.

Vår vurdering er at denne fleksibiliteten er vesentlig lettere å oppnå i kompakte sykehus med vertikal transport over korte avstander.

ISOLERTE SONER. Det har vært reist spørsmål om hvorvidt man med høye sykehusbygninger – i tilstrekkelig grad – kan håndtere isolasjon av smittekanaler som ventilasjon og heissjakter.

Moderne sykehusbygg planlegges som passivhus. Dette innebærer strenge krav til varmetap og tetthet, samt at brannsikring stiller store krav til å forebygge spredning av røyk med seksjonering, skiller og sluser. Dette reduserer utilsiktet ventilasjon i byggene og dermed luftbåren smitte. Videre blir ventilasjonsanleggene i moderne sykehus utformet med separate anlegg for ulike soner der luftstrømmene kan styres via sentralt driftskontrollanlegg. Dette gir mulighet for at man kan etablere soner med enten undertrykk eller overtrykk. Slik kan man håndtere og isolere smitte ved å skjerme deler av en avdeling, etasje eller bygningskropp.

De nye sykehusene bygges også med kun ensengsrom med eget bad og toalett, noe som også bidrar sterkt til å forebygge smittespredning.

GRUNDIGE VURDERINGER. Pasienter trenger mer enn bare isolasjon. Mange vil ha behov for flere funksjoner i sykehuset, som et ledd i diagnostikk og behandling. Dette vil også gjelde i en pandemisituasjon. En optimal plassering av de ulike funksjonene, og forbindelsen dem imellom, er avgjørende for en effektiv pasientlogistikk allerede ved normal drift og blir ikke mindre avgjørende i krisetider.

Det er gjennomført grundige vurderinger av nærhets- og avhengighetsforhold for et stort antall sentrale funksjoner i det nye sykehuset, som akuttmottak, bildediagnostikk, operasjon og intensivbehandling.

Kompakte sykehus med beslektede funksjoner støtter godt opp om dette.

KOHORTISOLERING. Hva skjer under en pandemi når de nye sykehusene er på plass? Under epidemier/pandemier vil det i løpet av kortere eller lengre tid komme et høyt antall pasienter til sykehuset. For å redusere behovet for personell som eksponeres for smitte, velger man vanligvis en såkalt kohortisolering av pasientene. Det innebærer isolering av flere pasienter med samme infeksjon i en avskjermet del av et sengeområde eller i et helt sengeområde.

I tidligere tider var slik kohortisolering kun mulig ved å benytte frittstående bygg. Manglende ventilasjon og dårlig tetthet i datidens bygg krevde adskilte bygg for å skille rene og urene områder. I moderne sykehusbygg kan kohortisolering oppnås uten fysisk atskillelse av avdelinger i egne bygninger, og ulempene ved å ha sentrale funksjoner fysisk adskilt blir større desto mer kompleks behandlingene blir.

PERSONALUTFORDRING. Den største utfordringen ved pandemi er ikke bygningene. Det som har vist seg som den største utfordringen ved dagens pandemi, er å ha tilstrekkelig personell med rett kompetanse. Fremtidens sykehusdrift bør derfor planlegges slik at man ved ekstraordinære hendelser har tilstrekkelig med personell som både har rett kompetanse og er kjent med sykehusets infrastruktur og indre geografi.

I alt beredskapsarbeid ligger det til grunn at man skal basere seg på å ha størst mulig likhet mellom ekstraordinær og vanlig drift. I den pågående pandemien registrerer Oslo universitetssykehus at en stor andel av pasientene med Covid-19-infeksjoner trenger respiratorbehandling på en intensivavdeling. Dette bør foregå i den høyspesialiserte del av sykehuset som allerede i dag benyttes til dette formål.

OUS-PLANENE. Beredskap for en kommende pandemi er en del av planene for det nye OUS.

Med moderne løsninger er lave, adskilte bygg ikke lenger nødvendig for å forhindre smittespredning – og spredte bygninger har også mange ulemper. Aller viktigst for kommende beredskap, og for å kunne levere komplekse utrednings- og behandlingstjenester, er å få på plass et nytt sykehus med kapasitet for den raskt økende befolkningen i Oslo.

PÅ VILLSPOR. Det vi lærer av den pågående pandemien, handler om moderne og funksjonelle sykehus, med god kapasitet. Den gamle delen av Ullevål sykehus, med sine adskilte, lave bygninger og miasmetårn, var det ypperste av pandemiberedskap på 1880-tallet. Mye har skjedd siden, og sammenligningen er i dag et villspor.

Alle er enig i at vi nå står overfor en situasjon vi ikke har sett maken til i moderne tid. I tiden som kommer vil vi derfor få mye og viktig informasjon om hvilke forhold som er viktig i nye sykehusbygg. Som helseministeren har uttalt, vil denne informasjonen selvsagt tas med videre i planleggingen av Nye OUS.

Ingen oppgitte interessekonflikter