Smittesporing – er det fortsatt liv laga?

Innlegg: Emilie Pisani Ekeli, bioteknolog i Bærum kommune
Tor Atle Rosness, lege og seniorrådgiver ved Folkehelseinstituttet

INGEN VISSTE AT i 2020 skulle en hel verden få tvangslæring i virologiens mørke krefter. Det var en tid med stor usikkerhet og fortvilelse i befolkningen. Som et resultat av dette ble Norge stengt ned i mars samme år – og pandemien var et faktum. SARS-Cov-2 hadde fått fotfeste og antallet smittede steg raskt og ukontrollert.

Fagmyndighetene sto samlet og var enige i at smittesporing var nødvendig som ett av fire ledd, i tillegg til testing, isolasjon og karantene – for å få oversikt over situasjonen og begrense spredningen av covid-19. Men smittesporing var et særdeles krevende arbeid i begynnelsen av pandemien fordi det ikke fantes nok kunnskap om hvordan de første virusvariantene oppførte seg i samfunnet.

Det var et uttalt behov for å opprette smittesporingsteam.

DEN UØNSKEDE SAMTALEN. I den innledende rekrutteringsfasen i starten av pandemien var det krav om treårig helsefaglig utdanning hos nyansatte. Grunnen til dette var at smittesporere skulle kunne stille relevante spørsmål og komme med faglige anbefalinger. Spørsmålene som ble stilt per telefon, ble etter hvert til godt innøvd rutine. Men arbeidsforholdene var overveldende og kaotiske. Telefonsamtalen som ingen ville ha, ga likevel mening i en utrygg hverdag for de som ble oppringt. De ble beroliget av å snakke med noen, og dette resulterte i økt motivasjon i teamet.

Etter hvert som smitten økte, ble det behov for flere smittesporere. I perioden rundt mars i fjor var det ikke lenger krav om, men ønskelig med treårig helsefaglig utdanning for å kunne bidra. Det var nødvendig å effektivisere måten å jobbe i teamet på: Beredskapen økte, og enkelte større kommuner hadde i overkant av 100 deltidsstillinger på toppen av tredje smittebølge i mars 2021.

Utvidelsen av smittesporingsteamene medførte at samarbeidet med Folkehelseinstituttets beredskapsgruppe ble stadig mer viktig.

FAGLIG TRYGGHET. Folkehelseinstituttet (FHI) har under hele pandemien vært avhengig av å få tilbakemeldinger fra kommunene. Dette gjaldt især fra kommuneoverleger og smittesporingsteam fordi de har både kunnskap om lokale forhold og en overordnet tallmessig oversikt. Når det gjaldt råd fra FHI, var intet skrevet i sten, men det ble tilstrebet at de var mest mulig oppdatert. Dette var derimot lettere sagt enn gjort når nye virusvarianter, uforutsigbare smittebølger og fortløpende risikoevalueringer var blitt en del av hverdagen.

Smittesporingsteamene erfarte til tider at hvert nytt råd som ble lansert, dro med seg nye unntak og kunne skape forvirring hos smittede og nærkontakter som de snakket med på telefon. Men informasjonen på FHIs nettsider om koronaviruset ga smittesporere faglig trygghet til å besvare sammensatte spørsmål fra bekymrede medborgere. Kontinuerlig dialog mellom FHI og smittesporingsteamene gjorde at de spilte hverandre sterke. Men er vennskapet slutt nå?

FORTSATT NØDVENDIG? Trenger vi fortsatt smittesporing? I dagens situasjon er de aller fleste kjent med virusets spilleregler: Smittesporing har i stor grad mistet sin verdi, og i teamene er det vesentlig færre ansatte.

Regjeringen har besluttet at vaksineeffekten og omikronvarianten tillater en normal hverdag, men smittesporing betyr fremdeles noe for sårbare grupper i samfunnet. Alle som ikke klarer å få med seg alle endringer som skjer i informasjonsflyten på nett og i medier, personer med redusert kommunikasjonsevne eller nedsatt kognitiv funksjon, personer som ikke kan norsk, eldre og enslige personer uten et sosialt nettverk, kan ha utbytte av å komme i kontakt med noen i et smittesporingsteam. De er fremdeles i behov – og vil trolig være det i lang stund fremover.

Innbyggere som fortsatt blir kontaktet, gir uttrykk for at samtalen er givende og løftende, og bidrar til en mindre bekymringsfull hverdag. De kan trenge at noen spør dem hvordan de har det – og følger opp situasjonen rundt mental helse, langvarige symptomer («long-covid») og forebyggende helsetiltak. Takknemligheten som vises, gjør at smittesporingen er faktisk nyttig.

NY ALLMENNKUNNSKAP. Store ressurser går med til å holde smittesporingens hjul i gang – i et uvisst tidsperspektiv – og nå til tilsynelatende relativt liten nytte for folk flest. Smittesporing har i større grad blitt allmennkunnskap, og helsepersonell ved ulike institusjoner har blitt drillet i smittevernsrutiner og prosedyrer. Men vennskapet med FHI er ikke over, og det blir nå viktig å dokumentere i rapporter, kunnskapsoppsummeringer og forskningsstudier hva som har fungert – og hvor det er rom for utbedringer slik at man er bedre rustet for neste pandemi. Fordi den kommer.

Men for dem som har behov for smittesporing nå og i nærmeste fremtid, bør det alltid finnes en koronatelefon hvor de kan få råd og svar på sine spørsmål – av noen som brenner for å hjelpe til.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatterne oppgir ingen interessekonflikter, men presiserer at meningene i artikkelen er deres egne, ikke et uttrykk for arbeidsgivers synspunkter.