Psykologisk behandling med internettbasert selvhjelp

Kjersti Lillevoll, psykolog og stipendiat, Institutt for psykologi, Universitetet i Tromsø
Ragnhild Sørensen Høifødt, psykolog og stipendiat, Institutt for psykologi, UiT.
PSYKISKE LIDELSER er utbredt i befolkningen og én av de vanligste årsakene til sykefravær. Den siste tiden har flere nyhetsoppslag belyst problemstillinger rundt behandlingen av psykiske lidelser i helsevesenet.
Det er en langt større etterspørsel etter behandling for psykiske lidelser enn det finnes tilbud, og særlig er tilgangen på psykologisk behandling for dårlig. Samtidig har tilgangen til selvhjelpsteknologi for psykisk helse eksplodert. Slik teknologi utgjør et stort potensial i behandling. Like fullt sitter helsemyndighetene på gjerdet.
KOMPETANSE. Det er et tankekors at den typen behandling som er anbefalt for de vanligste psykiske plagene, er minst tilgjengelig.
Én metode for å få et mer differensiert tilbud for psykiske lidelser, er å styrke fastlegenes kompetanse. Undersøkelser viser at fastleger føler at de har for få verktøy til å hjelpe disse pasientene. Legene ønsker blant annet kunnskap om hvordan de bedre kan diagnostisere og behandle denne pasientgruppen.
Ved tidlig intervensjon hos fastlegen kan henvisning til spesialisthelsetjenesten unngås.
ALLMENNPSYKOLOGER. Fra politisk hold er det fremmet forslag om å møte utfordringen ved å knytte psykologer til fastlegekontorene. Slike «allmennpsykologer» kan bli et viktig supplement til dagens tjenester, men det er viktig å diskutere hvilken rolle de skal ha.
Selv med psykologer i kommunehelsetjenesten vil mye av behandlingen av mildere psykiske problemer foregå hos allmennlegen. Så mye som 30 prosent av konsultasjonene i allmennpraksis dreier seg om psykiske plager. En allmennpsykolog kan være behandler for enkelte av disse pasientene, men en mer hensiktsmessig rolle kan være å bidra til kompetanseheving hos fastlegene, slik at de kan tilby god diagnostikk og psykologisk behandling.
VEILEDET SELVHJELP. Det er lite realistisk å se for seg at verken allmennleger eller allmennpsykologer vil ha mulighet til å tilby vanlig samtaleterapi til alle. Man kan også spørre seg om de bør det, all den tid det finnes mindre ressurskrevende og effektive behandlinger.
I Sverige har man i flere år drevet forskning på veiledet selvhjelp mot depresjon og angst. Behandlingen består av internettbaserte selvhjelpsprogrammer og oppfølging fra helsepersonell. En viktig forskjell til konvensjonell samtaleterapi er at pasienten i større grad «utfører» terapien selv under veiledning av en helsearbeider.
Undersøkelser fra flere andre forskningsmiljøer viser at slik veiledet selvhjelp kan være effektiv behandling for milde til moderate psykiske plager. Det pågår stadig evaluering av behandlingsprogrammene, og resultatene er lovende. Flere undersøkelser viser at veiledet selvhjelp kan ha like stor effekt som samtalebehandling.
Det skjer også forskning her til lands. Ved Universitetet i Bergen har man fått gode resultater av veiledet internettbasert selvhjelp mot angst, og her ved Universitetet i Tromsø forsker vi på effekten mot depresjon.
BEHANDLINGSTRAPP. Internettbasert behandling for psykiske problemer finnes. Man kunne tenke seg en behandlingstrapp, hvor slike programmer inngår som et lavintensivt psykologisk behandlingstilbud med fastlegen som veileder. Denne typen behandling bør være lett tilgjengelig og representere førstevalg for personer med milde til moderate plager.
I selvhjelpsprogrammet kan pasienten begynne å jobbe med psykologiske prinsipper for endring. Hvis behandlingen settes tidlig i gang, kan den være tilstrekkelig. Når det ikke er tilstrekkelig, kan psykologen trekkes inn som samarbeidspartner i diagnostikk og behandling, eller overta behandlingsansvaret i nært samarbeid med fastlegen. Ved behov går man videre til mer intensive behandlinger i spesialisthelsetjenesten.
Med en slik trappetrinnsmodell kan man oppnå både et mer differensiert behandlingstilbud, et raskere tilbud til pasienten og en mer hensiktsmessig ressursbruk.
SE FREMOVER! Det kan ikke være opp til hver enkelt behandler å ha oversikt over utvalget og kvaliteten på programmene. Første steg for å utnytte potensialet i denne teknologien, er å kvalitetsvurdere programmene og gjøre dem lett tilgjengelige for behandlere og pasienter. Her må helsemyndighetene komme på banen. Dette er nødvendig for å få en mer systematisk bruk av selvhjelp som behandling - ikke minst for å hjelpe brukere til å ta gode valg i jungelen av tilbud.
Teknologien beveger seg fremover. Det må vi også.
Ingen oppgitte interessekonflikter.
Artikkelforfatterne skriver på vegne av Allmennmedisinsk forskningsgruppe og Forskningsgruppe for psykisk e-helse, Universitetet i Tromsø
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 19/2012